Og vips, der var sesongen over!

Nå er siste løpet i vårsesongen over. 

20 juni var det dags for vårens siste løp. I år var det Frøylandsvatnet rundt som ble avslutningsløpet for vårsesongen. Det er, som navnet sier, en runde rund vannet. Frøylandsvatnet ligger på Jæren, nærmere bestemt i Klepp og Time kommune. Starten går fra idylliske Sandtangen. For en gangs skyld hadde jeg betalt startavgiften i god tid før løpet(det er faktisk noe jeg har gjort i hele år(C:) Så når jeg kom ca 40 min før start var det bare å plukke opp nummeret for så å hilse på kjentsfolk. Mange blåkledde GTI'ere hadde tatt turen til Bryne denne ettermiddagen. Så praten gikk raskt og etterhvert ble det litt oppvarming også. Å så litt plutselig måtte vi gå frem til start og vips var vi igang. 

Hadde før løpet lagt en slagplan. En noe hårete plan sådan, med innlagt mulighet for å gå på en liten smell. Startet som planlagt, og holdt meg der. Selv om folk hastet forbi, holdt jeg meg på plan! Satset på å ta hevn, nærmere mål;-) Ved 8 kilometer skviset jeg i meg en gel og litt medbrakt vann. Så var det bare å la E-stoffene virke og starte planen om hevnen. De siste 7 kilometerne går på grus og er noe mer kupert enn de første 9. Holdt farten på plan og gunna på! Tok innpå både den ene og den andre. En smått frydfull følelse. Hadde ei lagvenninne i kikkerten. Hun tok av som et diesel lokomotiv mot mål, hang meg litt på. Men kontrollert. Har i tidligere løp klart å ta henne den siste kilometeren. Håpte på dette denne gangen også. Nærmet med ryggen hennes, det eneste var at målstreken også nærmet seg. Å vips der var jeg.......i mål! 8 sekunder etter lagvenninnenes rygg. 

Denne gangen var Silje best(C:

Så nå er konkurranse skoene lagt på hylla frem til høsten og ressursperioden påbegynt. Nå skal det samles kilometer og fart frem mot høsten og årets hovedmål. Amsterdam maraton. Har 5-6 minutter å plukke på den løypa fra i fjor!

        Dagens morgentur omgivelser.

Riktig god sommer, spis mye is og løp med et smil! 

Ut fra vinterdvale

Da prøver jeg igjen..... Dette er nemlig fjerde gang jeg begynner på et innlegg. Begynner med friskt mot, men så leser jeg over og alt er "feil", eller innlegget forsvinner på mystisk vis,innholdet er for sutrette eller jeg glemmer hva som egentlig skulle skrives. Så nå ptøver jeg igjen.

Det som har opptatt meg den siste måned har vært av den alternative sorten. Januar måned starter i full firsprang. Avsluttende eksamen i begynnelsen av måneden ga utsikter for enorme mengder løping i etterkant. Å det ble det. Godt over 300 km, ikke værts for en liten dame som meg. Det ble løping før jobb, etter jobb, mens barna trente, sene kvelder og tidlige morgener. Februar fortsatt i samme tralten:-) God gli og fritt vilt! Helt til jeg løp med full fart rett inn i en potetmel tilværelse. Venstre legg hadde fått seg en solig og noe gjenstridig senebetennelse. (Den snirket som en pose potetmel). En uke utålmodig løpepause hjalp fint lite og ingenting. Månedsmedlemsskap på ICON ble kjøpt og det var bare å hive seg på elipsemaskinen.
Har et slik elsk/hat forhold til nettopp denne maskinen. Det er den som mang en gang har hjulpet meg å opprettholde kondisjonen (elsk) men årsaken til vårt forhold er utelukkende skade (hat). Det at jeg hver gang ender opp på den samme maskinen hjelper jo heller ikke.
Nå, en måned etter møte med potetmelveggen, er jeg så smått tilbake i løpeskoene.

Før denne lille pausen, ja for det er jo det det bare er, var jeg tidvis ganske trøtt og lei all løpinga. Selv om jeg ikke egentlig hadde grunn til det. Det var deilig når man først var kommet seg ut, men tankene var ofte tunge. Det var ofte mørkt ute, ofte vind og ofte regn. Det kjentes ihverfall slik ut. Tror gjerne at disse noe tunge tankene var kroppens forsøk på å bremse duracell kaninen. Men jeg valgte å overse det, tenkte at det nok bare var årstiden alle andre ting som lå bak det.

Så derfor ble løpepause er en fin tid til ettertanke. Man får reflektert litt over det man driver på med. Jeg har nok vært innom hele spekteret, fra å ikke delta i en konkurranse, til å vinne hele greia. Fra å savne løping til å være "lykkelig" skadet. Tror nok at å aldri løpe konkurranse er like usannsynlig som å vinne over alle. Har nemlig alt meldt meg på et løp og har flere på blokka. Det som de siste ukene virkelig har fått lov å blomstre er gleden ved å løpe. Det å komme ut på veier og stier å se at våren er på vei. La tankene flyte og beina jobbe sakte og sikkert fremover. Det kan jo bare ikke være bedre. Det at dagene blir lysere hjelper også bra på humøret.

Denne uken har jeg til nå hatt tre økter. Rolige og relativt korte. Prøvd å få varriert underlag samt vært bevist på å holde behaglig fart opp bakker og heller tatt det mest med ro nedover. Det siste sitter langt inne hos meg. Følelsen av å fly/sveve litt nedover bakkene er en klar favoritt. Nå er det en uke til med rolig tilvenning før jeg starter forsiktig opp med intervaller og litt mer smak på fart. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg mye til det. Lurer på om det fremdeles er noe fart igjen i meg.....

Ha en strålende, løpende helg alle sammen. Det skal ihvertfall jeg (etter jeg har vært hos tannlegen).

Et gjenopplivings forsøk.

Er jeg død? Nei, tydeligvis ikke. Er bloggen død? Nesten, tror jeg. Det har vært ei real bloggtørke på nesten 1 år! Er det på tide å begynne igjen? Gidder noen lese? Gidder jeg skrive? Det beste svaret på dette er; kanskje. Så med andre ord, vil tiden vise.

Når jeg først har startet et tappert gjennopplivings forsøk må jeg gjerne klore ned noen velvalgte ord. Jeg er fremdeles hun som liker å løpe, og jeg liker det gjerne ennåmer nå enn sist. Jeg har løpt jevnt og trutt i flere år nå. Holdt meg skadefri i forhold til løosrelaterte skade. Har hatt noen små tryn i høsten som var. Disse var uendelig dårlig timet! En måned før jeg skulle stå på startstreken i Amsterdam klarte jeg å snuble i en små Stein og pådra meg en aldri så liten forstuing. Høyre ankel ble blålilla og dobbelt så stor. Løpeskoene ble parkert og inn rullet ergometersykkel og elipsemaskin. Å stå tre timer på elipsemaskin er ikke helt det samme som tre timer på asfalt med deilig vind i ansiktet. Oppkjøringen til årets store løpemål ble alt annet enn planlagt. Men jeg kom meg etterhvert tilbake i løpeskoene og var på plass i Olympiastadion når startskuddet gikk. Hva foten angikk fungerte alt tipp topp de 42,2 kilometerne som sto på planen. Magen derimot hadde ikke fått trent på å løpe så lenge med påfyll av ymse sportsdrikker. Har trent meg opp til å ikke ta inn særlig mye næring på langturene, det fungerer veldig greit på trening. Nå skulle en i urgangspunktet ømtålig mage klare å fortære fremmed uprøvd næring. Alt vel frem til 27 km, så var kvalmen et faktum. Det eneste som fungerte var å justere farten slik at magen var enig. Forsøket på å komme i mål på under 3:30 røk med 5 min og 35 sek. Bitre lite grann surt i ettertid, men helt innafor hva oppladning og mage angikk! Champisen ble sprettet og den glade løper levde lykkelig igjen. 

                                    

     

Helt til jeg to uker senere snublet i en kvist og måtte hentes av min kjære mann midtskogs. Samme ankel forstuet igjen. Juhuuuu for kløna! Litt ro, kompresjon og elevasjon før asfalten på nytt ble inntatt. Lite fart, kun asfalt og opptreningsøvelser ut året. 

Slik ble altså 2015 inntatt. Nå er jeg igang med fart på intervallene, langturene øker i lengde og en gang i uka beveger kløna seg i terrenget. Her skal ankler trenes opp og herdes! Hva mål angår er ting ikke på langt når spikret. Tidene fra i fjor skal forbedres, så gjenstår det bare å se hvor og når det skjer. Med andre ord, jeg har muligens noe mer å skrive om likevel. 

Opptrening av ankler og gjennoppliving av blogg fortsetter! Terreng x1/uke og blogg x1/uke(kanskje). 

Om å lytte til været og andre ting.

Er det noe jeg sjeldent gjør er det nettopp det. Har jeg planlagt ei økt så blir det ei økt slik synden var planlagt. Tror kanskje det er denne egenskapen som har hjulpet med til nå å som kommer til å hjelpe meg i fremtiden.

Hverken regn, vind, kuldegrader eller tropedager har stoppet med! Når jeg er ute på økter, der de med noenlunde vett i behold, tenker jeg alltid at det er dette som gjør meg sterk til slutt.

                  

Det er likevel to ganger jeg har lyttet til været. Det var den deilige sommerdagen det tordnet. Planen var en 30K rolig langtur hjem fra jobb. Klærne lå klare, klokka ble stilt slik at jeg kunne ta morgen toget til jobb, men så ødela yr.no alt! De meldte masse torden og lyn, å er det noe jeg ikke liker er det nettopp torden og lyn. Er blandet dem som ligger under dynen med hodet slik at ikke lynet skal se meg. Ja kjempe fornuftig og rasjonelt! Men slik er det nå bare. Så det ble ingen langtur den dagen, men store mengder lyn og torden.

I dag skjedde det igjen, en planlagt økt ble ikke gjennomført slik som tenkt. Mellomstora skulle på istrening i 1 time og da pleier jeg å trene samtidig. De siste uker har det blitt motbakke intervaller i denne tiden. Tungt, pyton og vanvittig effektivt! I dag regner det m y e, selv til Vestlandet å være, og det blåser mye. Men det er god temperatur ca 12 grader. Damen var kledd etter alle kunstens regler, men så plutselig finner jeg meg selv løpende på ytre bane i ishallen???? Hva skjedde? Var det været? Det kan det jo ikke ha vært, søndag var det langtur i samme vær bare litt kaldere. Hva hva hva? Er jeg begynt å bli ei pyse, er jeg ikke vanntett? 

Eller var det den rasjonelle og fornuftige frykten for det som skulle skje kl 17:15? Tannlegen! Tannleger er ikke min favoritt, de kommer i samme kategori som lynet. Liker ikke. Så da ble motbakkeintervaller om til 15 runder på ytre bane. Ja ja det ble da noe. 

Å ikke hadde jeg hull heller! Tjohooo.

Lys i tunnelen

 Har kommet i gang med løping etter årets store oppgave, både intervaller, langturer og noen fellestreninger. Nyter å løpe å kjenner at det gir meg energi i en noe travel hverdag. 

                 

                                      

Trass i dette føler jeg at jeg fremdeles er inne i en slags postmaratontunnel. Har ikke noe klart lyspunkt der fremme ennå, har begynt å formulere noen nye mål, men de er ikke kommet helt ned på papiret og inn i kalenderen ennå. Av den grunn har jeg heller ikke noe treningsplan jeg følger, å det er veldig tomt og "utrygt". Så derfor bare løper jeg. Kommer nok til å løpe noen uker til før jeg må ta meg alvorlig i nakken, komme meg ut av tunnelen og begynne å jobbe litt mer strukturert. For meg er mål og struktur enormt motiverende, så frem til de foreligger fortsetter jeg å Google etter detaljene i mine nye mål. 

Ha en super løpeuke alle sammen! I morgen skal jeg på langtur med ei venninne å det gal gleder jeg meg til:)

Mitt Oslo maraton.

Ja da var det overstått og jeg sitter igjen med et havn av opplevelser. Har vært litt slapp på beskrivelsesfronten en periode, har nok hatt mange tanker i hode som har hatt det best nettopp der:) 

I juni startet jeg for alvor oppkjøringen til årets maraton mål. Valgte å bruke vår alles kjære Grete Waitz sitt program; Maraton for nybegynnere, med litt private justeringer. La stort sett inn en ekstra økt hver uke på ca 1 mil. Sommeren gikk med på å lese programmet for så å løpe det, enkel strategi. Den siste uka i august droppet jeg vanlig intervalløkt til fordel for 10 km i Stavanger Maraton. Planen var å tå det som en langintervalløkt. Om jeg lyktes vet jeg ikke helt, men det ble uansett pers på tiden 46:41. Å det er jeg svært fornøyd med. Det holdt også til en 7 plass for damene! Kunne jeg klare å kontrollere løpingen mi på samme måte i et maraton? 

På fredag bar det mot storbyen. I frykt for å stresse reiste jeg tidlig. Var på expoen i to-tiden. Hadde god tid til å titte og evt handle om noe skulle friste. Hodet var nok litt på en annen planet, for handlelysten var totalt fraværende ( en svært rar opplevelse). Traff endel løpevenner og vi spaserte opp mot nærmeste kinaresturant. Sa da var siste middag i boks. Praten gikk livlig rundt bordet, noen skulle løpe 19 kilometer, noen halv og jeg skulle i den store ilden. Noen gode råd i siste liten kom på bordet, og imodiumen på apoteket fikk en ny venn. Etter at vi var ferdige dro vi vær til vårt. Kveldsmaten ble inntatt foran tv i hotellsengen. Goody bagen fra expoen ble undersøkt og etterhvert bar det i pysjen og inn i drømmeland. Klokka ringte kl 07, frokosten var halv åtte. Spiste fordi jeg viste jeg måtte, men det føltes veldig smakløst. Det var nok flere av hotellets gjester som var tidlige av samme grunn som meg, det var svært stille og rolig rundt bordene. 

09:15 sto jeg nede på Rådhusplassen. Litt småhutrende, litt nervøs og svært klar for å komme i gang. Fant min pulje og kl 09:43 bar det avgårde. Hadde på forhånd planlagt å ligge på ca 5:30-5:40 per km.  Dette holdt ca den første kilometeren.

                                                      

                                                          Løpet sett i tall.

Kjente at det ble vanskelig å holde for mye igjen. Bestemte meg for å se hvordan den første mila gikk med en fart i underkant av 5:30. Hadde før løpet innstilt meg  på at de to første rundene var transport før det virkelig begynte. Etter første transportrunde kjentes alt bra ut, beina føltes lette og jeg satset på å holde meg på den farten jeg hadde. Andre runde gikk unna den også, hadde med meg ca 1/2 liter drikke og to energibarer. Dette er det samme som jeg har hatt på langturene før løpet. Har vanligvis vært veldig opptatt av å spise og drikke på planlagte tider, men det har ofte ført til at jeg ved rundt 20 kilometer har opplevd meg full i magen. Fant ut at denne dagen spiste og drakk jeg når jeg følte behov.  Å det opplevdes som veldig bra, ved andre passering på Rådhusplassen var ikke følelsen av tung full mage tilstede, så taktikken hadde virket sålangt. Som planlagt tok jeg en salttablett ved pasert halv. Beina føltes fremdeles lette så jeg valgte å kruse videre med samme fart. Fordi det var det jeg følte jeg gjorde! Begynte nå også å ta igjen endel rygger. Ved ca 25 kilometer ble flere og flere rygger tatt igjen. Folk begynte å bli tunge, men jeg kruste videre. Bare det å løpe fordi folk gav meg ekstra energi, så der mens mannfolk enten tøyde legger eller gikk suste lille meg fordi. Hun lille med hestehale og skjørt var i seget. Å slik fortsatte det i ei god mil. Når jeg hadde vært ytterst i kontainerhavna og var på vei innover viste jeg at dette var dagen. Det jeg også viste var at det var to drøye bakker som skulle løpes og at beina ikke ville vare evig. Ved ca 35 kilometer kom første bakken, her plukket jeg mange rygger, det føltes godt. Særlig når leggene begynte å føles harde ut. Viste at om ikke lenge var det en drikkestasjon, la taktikken om å nesten stoppe der bare gå. Drikke et stort glass sportsdrikk og et glass vann. Som sagt så gjort! Når jeg kom til neste lange oppover hadde energien begynt å virke, klarte fremdeles å løpe fordi selv om dette var den sakteste kilometeren. Fra 36-40 måtte jeg jobbe med meg selv, fokusere på folk langsløypa høre på lyder og ikke kjenne etter hvordan leggene var. Ved passerte 40 kom det en ny energi over meg, nå var jeg så godt som i mål. Dette har du klart, her har du løpt før nå er du snart fremme! Å der var jeg jaggu i mål!

      Dette er ca 100 meter før målgang. En svært lykkelig maratondebutant i løpeskjørt.

Å komme over den målstreken var fantastisk, utrolig og ubeskrivelig. Å det morsomste av alt var at på teppet lå det strødd av mannlige løpere, mens jeg trippet fordi den og gikk medalje samtidig som jeg var i stand til å takke den søte medaljeutdeler jenta! 

                   

Kommer jeg til å gjøre det igjen? J A!

 

Oslo Maraton

Da var dagen snart over og årets mål var gjennomført. 

Mer om maratondebuten kommer etterhvert. 

        

                       J I P P I !!!

Er jeg i rute?

Ja det er det som kverner i hode for tiden. Har jeg gjort hjemmeleksa mi? Kommer jeg til å klare der? Å ikke minst, klarer jeg å klokke inn ønsket tid??

Tror jeg har vært igjennom de fleste svaralternativene, og alle passer! I det ene sekundet har jeg helt troen og roen mens i det neste er jeg like ved å melde meg av hele galskapen. Men det er vel slik det skal være. 

De siste tre månedene har turene blitt lengre og intervalløktene har økt i intensivitet. Kroppen har hengt meg i svingene og stort sett vært lett og grei. Hadde ei uke der beina føltes som blylodd, alt var tungt. Klarte til og med å løpe meg vill rundt et vann, med en sti! At jeg senere samme uke skulle løpe konkurranse under Stavanger marathon var liksom ikke særlig beroligende. Men så, dagen før konkurransen, lettet beina og alt kjentes normalt ut. Konkurransedagen kom og jeg følte jeg fløy. Klarte å disponere kreftene bra å løp inn til min beste 10 kilometer, så langt:-) Tiden ble 46:41, noe jeg er svært fornøyd med! At jeg ble nummer 4 i min årsklasse og nummer 7 av damene totalt smakte også bra. Neste år får jeg satse på å gjøre det ennå litt bedre. 

Så nå er leksene lest, siste langtur løpt og restitusjonsøktene de siste to ukene skal være finpussen på arbeidet. Tvi tvi, dette blir spennende!

       En noe større and en vanlig, passer bra for ei med noe større mål en vanlig;)

Negler og tær til besvær.

Ja det er slik det er nå om dagene. Ingen vonde knær eller føtter, men ikke mindre enn fem blå tær og to blodblemmer!

Det hele begynte når mine kjøre ridere ( Mizuno rider16) annla luftehull på den ene tåen i mai. Prøvde først å sy igjen dette luftehullet, det holdt i ca 5 minutter. Men de var fine disse fem minuttene. Så for å avlaste luftehullet begynte jeg å løpe på noen Nike sko som egentlig var utløpt. Å det var da det begynte. Blå to nummer en og to kom. Tenkte at dette går nok over, men i juni kastet jeg inn håndkleet og visakortet. Adidas sine nye boost kom i hus. Knall gode mengdetreningssko! Nye sko ble løpt inn samtidig som ytterligere to blå negler ble født! Og jeg som hadde gått fra 37 til 38 i skostørrelse..... Når Nike ga meg den femte blå tåen var det nok. Inn på sporten og ut kom dama sammen med Mizuno Aero! I str 38,5!  To blodblemmer senere er vi fremdeles gode venner. Blodblemmene er nok min feil, tredve grader og uten sokker er ikke lurt. 

Så nå sitter jeg her med halvparten av tærne i blålilla kollør og to par nye gode sko. Satser på at etterhvert blir tærne normale og livet blir igjen slik det engang var:) Å da er det vel snart på tide med nye sko igjen;)

Ennå litt nærmere...

Nå har mannbrann, konepone og de tre skrikerungene, også kalt familien kaOs, vært på ferie.

Ferien i år innehold store porsjoner av Norge. Vi har opplevd bilreisen fra sørvestlandet til Nordland og videre til Østlandet for så å reise til Sørlandet og tilbake til Sørvestlandet. All denne forflyttningen har ikke vært til hinder for å klare å gjenomføre planlagt trening. Det har vært svært varrierende løpskulliser.
I Nord løpe jeg i gråvær, men likevel lyst uansett når jeg måtte komme på å snøre på meg skoene. Naturen bar preg av spektakulære fjell og en flott elv.


Tur innover i dalen. Fantastisk fjell helt i horrisonten, mangler bare noe sol;) 



Dette var barnas drøm, om kveldene ble elva brukt til diverse prosjekter.



Når dagene i nord var over bar det sørover og østover med familien. Neste stoppested var Oslo. Her skulle vi være turister med store bokstaver. Det var slott som skulle beskues, museer som skulle besøkes og parker som skulle lunches i. Det artigste var at det var de tre skrikerungene som var sjef over atraksjonene, og det var de som hadde valgt ut besøksmål. I rettferdighetens navn bør de vel ikke kalles for skrikerunger lengre, de er nok blitt litt mer voksne (7-9-11 år) Det som sto på programmet var Holmenkollen, Slottet, Stortinget, Norsk teknisk museum, Naturhistoriskmuseum, Kon tiki museet, Vigelandsparken og SofienBergparken og sist men ikke minst kjøre t-bane!

Noen ganger føles det slik:)

Utforskning på teknisk museum.

Det ble også tid til litt trening i Oslo. Her var det noen helt andre kulliser enn hva som hadde vært. Her var det tredemølle på Elexia;Ullevål stadion som fikk besøk. Jeg er ikke noen dreven mølleløper, men fikk det nå til. Å løpe 1000m intervaller var slettes ikke dumt  (faktisk så greit at jeg vurderer å kjøpe gjeste time her hjemme når det er det som står på programmet). Det jeg likevel lært var at etter 1 time på manuell innstilling stopper møllen, og det var midt i siste draget!!!!

Utsikt fra mitt liv som hamster.

Etter mange opplevelser i storbyen satte familien kaOs nesen sørover:) På hytta skulle de siste 10 dager tilbringes. Og tror du ikke solen også hadde lagt turen sørover, og til samme plass som oss. Snakk om flaks. Dagene ble brukt til bading, soling, rekespising, båtturer og ikke minst løping. Ute. Siden vi ikke har innlagt vann på hytta passet det godt å ta den 14 km lange turen hjem til mine foreldre for å låne ferskvann og såpe. Trening og dusj i ett! Etter dusjen ble håret blåst tørt i båten tilbake til hytten. (Flokete, men tørt)

En stor seier var å klare å gjennomføre langturene på 25 km i 27 grader (i skyggen) og sol. Ikke noe jeg har vært vant til. Det var tungt. At ruta jeg hadde valgt med var en berg og dalbane hjalp heller ikke på, måtte gå i oppoverbakkene for å klare å holde sånn noenlunde normal puls. Trass i dette var det en fantstisk tur, nydelige omgivelser og en fantstisk utsikt, samt tilegning av litt ny kunskap. Caps står på innkjøpslisten, bare energidrikk er for lite og energibar er lurt å ta med seg, selv om du ikke finner den gode smaken en pleier å ha.

Her er jeg kommet ca halveis.

Så alt i alt en super ferie med familien kaOs. Mye kos, mye opplevelser og trening som planlagt.

Ennå litt mer klar for årets utfordring.

Fortsatt en strålende sommer til dere alle.

Jobber meg mot målet.

Ja for det er det jeg gjør. Sakte men sikkert øker lengden på langturene, ukestotalen øker og løpesonene prøves å overholdes. 

For et år siden ville det være utenkelig, rundt jul dukket det opp som en idee og idag gjorde jeg det:) Jeg løp hjem fra jobb! Det er nok flere som løper hjem fra jobb regelmessig, men altså ikke jeg. Hovedgrunnen er at jeg har 28 kilometer ( med bil) avstand mellom mitt hus og de jeg får lønn fra. Men i dag var det dags for langtur. På programmet står det 20K, men noen meter til eller fra skader ikke. Google er min venn og han fortalte at var 24,7K som skulle tilbakelegges. Dette skulle jeg klare. Det han ikke fortale var at jeg skulle komme til å løpe 2000 meter feil. Jaja slik kan det gå.

Dagen startet noe tidligere enn vanlig, dette slik at jeg rakk toget til jobb. Sekken var pakket kvelden før  så det var bare å stelle seg, smøre miste og komme seg ut dørene. Toget var i rute og brakte meg trygt ut til jobb. Etter endt arbeidsdag ble joggesko( som ikke har vært prøv på mer enn 12k) snørt på og musikken kobler til. Så bar det på hjemover.  Det var overskyet og litt regn. Selvfølgelig kom vinden rett i mot, som alltid. Løp i nydelige omgivelser, på asfalt, på grusvei, forbi kyr og ny gjødslede marker (jakki) hester og hus. Fikk litt regn de siste kilometerene, men det var bare deilig å få skylt seg litt:)

I løpebeltet hadde jeg min faste energi drikk og en energibar, perfekt tilførsel og ingen mageknipe.

                                  

 Kilometertidene

Løypeprofilen, den bakken var sykt bratt!

Godt fornøyd utenfor døren hjemme:)

Deilig å klare det jeg hadde satt meg som mål. Denne turen gav med skikkelig motivasjon til å fortsette mot årets hovedmål!

Riktig god midtsommer til dere alle!

Endelig en ny oppdatering.

Dagene i mai og juni har flydd avgårde, de har bestått i barneselskaper, nasjonaldag, travle arbeidsdager, skolesamlinger, holmekollstaffet, eksamensforberedelser, telttur med mellomstejenta osv, osv. Dagene har med andre ord vært svært innholdsrikt!

Noe jeg likevel har klart å prioriter er løpingen. Har stort sett fått klokket inn de planlagte intervall øktene, de dager da tiden har vært noe knapp har det blitt tempoøkter opp mot terskel. Langturene har begynt å finne sted tidlig på morgenen for å komme i havn med planlagte gjøremål. Å jeg lurer faktisk på om jeg nesten begynner å like det (ikke helt overbevist ennå). 

Det at dagene fly har også medført det faktum at årets stor mål kommer nærmere og nærmere. Har for noen uker siden meldt meg på Oslo marathon, full distanse! Mye gøy men også litt skummelt. På veien mot målet har jeg med meg Grete Waitz og hennes maraton program. Jar lagt meg på nybegynnernivået som inneholder tre økter i uken. Har tilpasset det noe til meg med blandet annet og følge felles intervall treninger med GTI. Jeg er nok ikke den mest drevne på intervaller og da er det godt å ha noen drevne menn og kvinner som motiverer og pusher meg:) Og det klarer de til gangs! Andre justeringer jeg har gjort er at jeg stort sett legger inn en ekstra økt. Det blir som regel en halvrolig økt på rett over en mil. Grunnen for dette er fordi jeg opplever stort sett overskudd til det samt at det er greit å venne beina til ennå noe kilometer.

I helgen som har vært har jeg vært hjemme alene for å lese til den snart innkommende eksamen. Er nok ikke den flittigste studenten, men heller ikke den verste. Har stort sett klart å lese litt mellom de oppsatte forelesningene men å forfatte notater har det vært heller skralt med. Så i helgen har jobben vært å få mest mulig ut fra hodet å ned i bokstaver. Lørdag sto jeg tidlig opp og hadde meg en deilig og rolig langtur på nesten 2 mil. Lite folk og relativ lav puls.

Bilde etter 10K 

Det ble en slik frem og tilbake tur. 10 kilometer den ene veien, stoppe opp å ta noen bilder, snu å løpe hjem igjen. Nå er det jo slik at 10+10=20, men ikke denne dagen. Har på de siste langturene prøvd ut diverse alternative energikilder. Hovedgrunnen til dette er nok at jeg er gikk tom for ca tre måneder siden og ikke har somlet meg til å kjøpe noe nytt. Har dermed vært innom det som har vært i hus. Energibarene fra United bakeri har fungert veldig greit, særlig de med lite klumper som man ikke trenger å tygge så mye. Bixit turkjeks knuser totalt og ble kastet ganske fort. Solbærsaft og eplejuice blir svææææært søt når man løper, og egentlig liker jeg ingen av dele i utgangspunktet. Men nå over til det som med førte at 10+10 ble til 19,5. 

Huset var tomt for saft i alle varianter, det eneste som var å oppdrive var litt cola fra et barneselskap i midten av mai. Dau og fin. Fylte den ene flasken med det og den andre med vann. Ellers fant jeg litt sjokolade med salt og mandler som også ble med. 

Allerede før jeg var kommet ut gaten begynte colaen å leve. Den var mulig ikke helt død, å den ville ut av flasken:) cola er blaut. Etterhvert døde den nok, eller det ble lite nok igjen i flaska til at den ikke kom ut. 

Ved nådde 10 stoppet jeg som sagt tok et bilde og fikk i meg litt cola (svært søt det også) og en rute sjokolade. Så etter ca 2 kilometer begynte rabalderet. Det eneste jeg tenkte på var å komme med på en do. Måtte legge om ruten noe for å finne en bensinstasjon. Den ble funnet og det var en helt annen kropp som kom ut derfra en den som gikk inn. De siste kilometerne var fantastiske ingen sjokolade og ingen cola, bare rent og godt vann:)

Gjett hvem som etter en dusj var nede på sporten å kjøpe nytt pulver?? Det var trilogien 30% avslag:)

Søndag sov jeg litt frempå, spiste en god frokost leste endel, løp intervalltrening alene 3x3 km i alt for stor fart og leste ute i strålende sol. En deilig dag og ingen rabalder;)

Godt fornøyd etter dagens intervalløkt, å løpeskjørtet er bare å anbefale. 

Ha en fortsatt strålende mandag der ute alle sammen! Jeg leser videre til eksamen.

Langdistanse helg.

Det er nettopp det jeg har hatt. Ei helg der det har blitt tilbakelagt lange distanser. Mest i bil, men heldigvis også litt i joggeskoene.
Dette og neste år er jeg student på deltid. Skolen ligger en to timers biltur unna. Forelesningene er på fredagskvelden og lørdager. Somregel reiser jeg ned fredag ettermiddag, overnatter enten på hotell eller på hytten for å ta turen hjem lørdag etter forelesning. Men altså ikke denne helgen. Lørdag var det nemlig et bursdagsbarn i huset:) En som fylte forti år! Så da var det bare å kjøre hjem fredag kveld, hjelpe med litt kakelaging, sove, våkne tidlig, synge bursdagssang kl 06:15 overbringe gave og kjøre til skolen! I bilen på vei sørover falt det meg inn, det å kjøre på biltomme veier tidlig en solskinnslørdag ga meg en god følelse. En følelse jeg kjenner fra før. God musikk på radioen, fin flyt på veien og et nydelig jærlandskap! Den samme følelsen jeg får når jeg løper alene på mer eller mindre øde strekninger.

Fra turen nedover på lørdag.

Det var her i bilen jeg la planen for søndagens tur! Den skulle være av den lange typen, en som går fremover i gjevt rolig tempo. Der det å se rundt seg er viktigere enn å se på klokka for å holde kontroll på tiden. Den skulle gå på asfalt, dette mest fordi jeg etterhvert har utviklet en forkjærlighet for å løpe de lange turene på asfalt ( asfaltens lille prinsesse?!). Turen skulle også by på utsikt mot fjeller og heier og marker. Å det skulle være sol! Løpeturen for to uker tilbake dukket raskt opp i hode. Den inneholdt alle elementene på ønskelisten. Den hadde et tilleggs element av vind, men jeg satset på at dette ikke slo til denne gangen.
Våknet i dag opp til sol og 10 grader. Perfekt! Klærne kom på, joggeskoene likeså og musikken ble koplet til ørene. Å så bar det avsted.
Når jeg er ute på langtur er de første 3 kilometerene tunge, etter dette løsner det og turen begynner å flyte greit. Denne turen var ikke noe unntak. Tunge bein ble etterhvert til gode løpende og villige bein. Å den deilige løpefriheten gjorde seg gjeldende. Når sant skal sies er den hakket bedre enn i bil. Heldigvis.

Dagens 17 km løpeglede.

Håper dere har hatt en god løpeuke og at neste uke blir like god!

Mil etter mil.

Ja hvem av oss husker ikke den engang så store "mil etter mil" med Jan Teigen?
Denne uken her har det blitt mil etter mil for meg også! Det hele begynte relativt labert med to dager uten løping. Var så uendelig sliten at jeg rett og slett ikke orket å ta på meg joggeskoene. Ennå mindre løpe i de. Sår i halsen og trett i kroppen. Onsdagen var første dag jeg kom i gang, og så har det bare fortsatt resten av uken. Har vært ute hver dag, fem i strekk. Vanligvis løper jeg to eller tre dager på rad og så en dag pause. Etter litt småskader i høst og vinter har jeg vært redd for å overdrive. I vinter har jeg først holdt meg på 3 mil i uka, så krøp det opp over 4 uten betydelige problemer. Har hele tiden jobbet sakt men sikkert. Denne uken krøp jeg ennå litt lengre opp på skalaen. 52,21km på en uke! For meg er dette en stor milepæl.
Hvordan kroppen kjennes ut? Stort sett som normalt etter jeg har hatt en løpeøkt. Den eneste merkbare forskjellen er i broren til lilletåen på venstre fot. Denne tåen blir fort litt sår, det er den som først blir blå, den som mister hud og den som bytter negler oftest. I dag er den litt sår. Med andre ord merker jeg kun i ei tå;)

Premien for å runde det store fem-tallet var påbegynt før jeg løp ut og ble ferdigstilt når jeg kom hjem. Min kjære mann har nemlig stått på kjøkkenet mer og mindre i hele dag. Han har flådd, filletert, kokt og kvernet. Resultatet ble en fantastisk middag av tiur! Tiur bryst og hjemmelagde tiur kjøttboller( malte kjøttet til og med) servert med rosenkål med sprø bacon, sopp i fløtesaus og en uendelig deilig saus. Og poteter selvsagt, de skrellte jeg. Til dessert hadde jeg lagd honning sjokoladekake.
Middagen nøt vi i god selskap med svoger, svigerinne og tre tantebarn. Ekte lykke!

En uke nærmere målet.

Eller nærmere året store utfordring. De siste dagene har det vært mange tanker rund målet. Klarer jeg å løpe så lenge, sammenhengende? Har jeg tatt med totalt vann over hode eller er jeg på rette veien? Trener jeg slik jeg bør, har jeg god tid? Jeg kommer til å klare det! Jeg kommer aldri i livet til å klare det!

Denne uken har som dere kanskje skjønner vært en tankemessige berg og dal bane. Har hatt noen dager med sykdom og tilhørende sofasliting. Det er nok i horrisontalen mange av tankene har kommet. Jeg har ennå ikke meldt meg på Oslo maraton, men jeg har jo sagt det til noen. Så det er egentlig ikke noe alternativ å ikke gjøre det. (Når jeg løp halvmaraton så jeg det ikke til noen, utenom mannen min da, før jeg hadde løpt hele distansen på trening og så meldt meg på)

Det som har vært spesielt kjekt denne uken er at jeg atter en gang har kommet meg over 40 kilometer i uka. Har ikke fulgt programmer, men ser fremdeles på det som grunntreningsperiode.

Fra søndagens 16K tur. Rolig tur.

Bildet over lyver litt. Det er riktig at det var en rolig tur, men det bildet ikke viser er vinden. Det blåste rimelig godt, motvinden fikk meg nesten til å løpe bakover. Sidenvinden var den som var værst, løpe litt av veien flere ganger og tårene sprutet. Ikke at jeg gråt, men tårene formelig haglet (litt moro også, må ha sett temmelig spesielt ut for møtende folk) Det er likevel en fordel med vind og det er medvind! Jeg elsker medvind:)

Er mer sikker nå, jeg klarer det! Jeg skal klare det! 

Ha en fortreffelig treningsuke folkens!

Dagene flyr.

Så var enn alt kommet til mars, vårmåneden! Her på Vestlandet er vi ikke bortskjemt med mye snø på vintrene, og i år var ikke noe unntak. Når man liker å løpe er det genialt. Jeg brukte broder en liten periode i desember januar, men så var det over på mer eller mindre tørre veier. Noe isete på grusveien, men ikke noe til å klage over. En annen ting Vestlandet heller ikke er kjent for er ekstrem kulde. I vinter har det likevel vært lengre perioder der vi har hatt minusgrader, men det blir som regel ikke tosifret i lange perioder. Ennå en fordel når man løper!
Så denne vinteren har bestått av mye løping og litt kreativitet for å klare å holde varmen de kaldeste turene. Tykt ullundertøy og ski dress har stort sett vært nok, at man er litt kald på skinka får man tåle. Å nå er vi endelig ute av vinteren og satt føttene over på vårsiden. Ikke feil i det heletatt. Det at man kan stå ute å kjenne at solen faktisk varmer er utrolig deilig. Jeg kan jo ikke direkte klage på vinteren, men våren er deilig tid.

  Et glimt fra våren på Jæren, tatt på vei til jobb

Løpingen nå i vinter har båret preg av grunnforms trening. Rolige turer med økende antall kilometer, jeg ligger på ca 40K i uka nå. Det som er ekstra kjekt er at både knær og føtter ser ut til å ha det bra. Gradvis progresjon og at jeg har klart å fokusere mer på å løpe langt enn på å løpe fort har nok vært lurt. Ligger på ca 4 økter i uken og det er jeg også tilfreds med foreløpig. Så selv om jeg noen dager oppriktig gruer meg til høstens Maraton skal jeg nok komme i mål! Heldigvis eller dessverre(?) har jeg fått med meg en til nybegynner på å løpe i Oslo:-) Så det å feige ut er ikke noe mulighet.
Jeg er litt kontrollfrik, å det å melde seg på et løp å ikke ha prøveløpt lengden på forhånd er litt skummelt. Det er nok det som er hovedgrunnen for at jeg ikke står på deltakerlisten, ennå.
Ha en riktig god helg og nyt våren, uansett form!



Intervall trening.

Ordet intervall trening har for meg alltid stått som noe uendelig tungt og totalt uoverkommelig. Har jo likevel fått med meg såpass av treningslære at jeg har skjønt at det egentlig er en stor nøkkel i forbindelse med det å løpe. I høst hadde jeg et par spee forsøk på å klare å overvinne denne formen for trening. De var ikke så alt for vellykket. Var enten helt bånn kjørt eller så hadde jeg skiftet taktikk underveis og løp heller en litt rask tur.
Men som med alt annet, utfordringer er til for å overvinnes. Min strategi var å alliere meg med andre. Meldte meg inn i en klubb som regelmessig har felles intervall treninger. Så fra nyttår er tirsdager blitt fast intervall dag. Da er vi alt fra 5 til 25 som treffes og trener sammen. Det er også med en trener som holder de raskeste litt i ørene og motiverer og veileder oss som ikke er like raske. Det er felles oppvarming og felles starter på intervallene. Det området vi løper i har ikke mindre enn tre runder ut fra samme startpunk. På denne måten kan man finne den eller de rundene som passer best for alle. Vi starter på likt og kommer til pause på likt. Å tro det eller ei, det er super motiverende å klare å holde like gjevn fart med de superraske. At de løper mye lengre betyr ikke så mye.

Her går det rundt og rundt.

Å ta bilder under denne treningen er ikke noe jeg gjør kan du si. Den store løpsgleden kommer ikke underveis i treningen, men den kommer med renter etter. Det er kjempe gøy å lese loggene å se at jeg har klart å delta på hver trening siden jul, nesten. Var borte en uke da jeg hadde en fotbue som var svært vond og betent.

Neste uke kommer det nye former for intervaller, da skal vi deles i maratongruppe og kort og mellomdistansegruppe. Å jeg skal delta i maraton gruppen. Er litt spent på dette, lurer på om jeg klarer å holde følge med de andre. Men det er jo slik at noen må komme sist, og jeg er ikke redd for å komme sist. Her på jæren sies det ofte at "det kan godt gå godt" så jeg satser på det.

Ha en fortsatt flott treningsuke alle sammen.Det skal jeg ha!

En god periode

Det er nok det jeg er inne i nå ja. De siste to ukene har alt virket bra, foten tåler belastningen den får og igjen andre bevegelige deler knirker. En riktig deilig følelse:-)
Nøkkelen til dette tror jeg har vært tålmodighet og respekt. Jeg har begynt å høre etter og ta til etterretning de signalene kroppen gir. Selv om det medfører at jeg må gjøre ting andreledes enn hva jeg i utgangspunktet hadde planlagt. Men det er jo helt greit om ikke alt går etter planen, så lenge det virker likevel.
Så de siste to ukene har jeg klart å kravle meg over 40 K i uka, å det er jeg svært stolt av. Den lengste turen har vært på 24,8 K og jeg klarte det helt etter planen:) Løp rolig hele tiden, jevnt og trutt å kom hjem med et smil og en formening om at årets store mål ikke var så uoverkommelig som først frykter.

Målet er nemlig å klare å fullføre en maraton! Nå er det sagt og nå er det skrevet! Ennå litt mer press for å klare å fullføre, for det skal jeg klare:)

Har funnet frem mange ulike "kart" som hjelp på veien. Grete Waitz kommer nok til å være med på veien, i en noe Kristineifisert utgave. Å i denne utgaven er jeg nå inne i grunntreningsperiode, med minimum 3 løpeøkter i uka og en av dem skal være intervall!

Å løpe er gøy.

Som om dere ikke har skjønt det ennå, men jeg elsker å løpe. Endelig, etter å ha holdt løpefoten i ro i en drøy uke, virker føttene igjen. Har fått flere rolige turer på rundt og over milen uten å kjenne det i hælen. Har også hatt en, for meg, hard intervall økt uten å kjenne noe. Jeg er med andre ord super fornøyd.
Her på Vestlandet startet vinterferien forrige helg. Jeg hadde skolehelg, så resten av familien reiste til bestemor og bestefar på Sørlandet. Etter et solid påfyll av samfunnsøkonomi på skolebenken bar det til Sørlandet med meg også. Å feire morsdagen hjemme hos mamma er best, selv om man er voksen.
Før de store mengder av boller og kaker grep jeg sjangsen til å beskue litt av hjembygde fra joggesko perspektiv. Løp forbi barndoms venners hjem, forbi det gamle posthuset, innom ungdomsskolen jeg gikk på, løp på gamle å kjære veier. En riktig tur ned mimre stien:-)

Dette bildet er tatt ved en deilig badestrand, ikke mye som minner om sommer og sol. Hele turen lavet snøen ned, det snødde så pass mye at skoene kladdet. Ja du las riktig, under skoene var det store klumper med snø/is. Måtte stoppe opp å pirke det løs. I grunnen ganske morsomt.
Totalt ble det gode 13 kilometer med mimring. En av de bedre løpeturene, løp uten å bry meg om farten. Det viktigste var å løpe, absorbere alle minnene og kjenne at jeg koste meg. Klokka var selvsagt med på tur, men det var vel så mye for å se hvor langt jeg løp.

Det er på slike turer at jeg blir minnet på hvor deilig det er å løpe. 5x6 min intervalle to dager senere opplevdes som noe helt annet, tro meg. Men det er heldig vis en annen historie;)

Utvidelse av vokabularet!

Det å løpe har økt mitt vokabular mer enn en gang. Jeg har lært om forfot løping, pulssoner, hastigheter, dropp på joggeskoene, hvilke pulsbelter som er best, hvilke tights som er de beste, næringsdrikker og ennå mye mer. Har til og med smakt på ordet runners knee, det var ikke noe moro ord å lære seg.
Som dere kanskje aner har jeg lært meg et nytt ord i dag. Det er "plantarfascitt". Dette ordet viste jeg ikke noe om før det ble høyaktuelt i dag.

Å slik ser det ut!

Etter jeg hadde vært ute å løpt på søndag gikk jeg som vanlig i badekaret for å slappe av. Godt varmt skum bad, beste luksusen på jord. 

Når jeg etterhvert kom meg ut av denne luksusen kjente jeg at jeg hadde en ubehagelig fornemmelse under begge føttene. Tenkte ikke noe mer på det enn at jeg ga skylden til de skoene jeg hadde løpt med. Viste de sang på siste verset og at det nok var på tide å komme seg over på noen nye. Mandag var ikke beina blitt noe videre fornøyde, litt bedre men ikke gode nok. Så trening mens jentene var på isen skjedde i form av sosialt samvær med andre ventende voksne. Ikke det verste det, men det blir lite kilometer i skoene av det. Hovedsaken til at jeg sto over løpeturen var den at tirsdag er fast intervall dag med GTI, og den ville jeg ikke miste. Natt til tirsdag gjorde underverker! Ingen vonde føtter på denne jenta, intervall økten var reddet:-)

Kjente ingenting på oppvarmingen. Første runden gikk bra, litt for stor fart, men likevel greit. De neste rundene gikk forsåvidt også bra, slet litt med å klare å ro farten men det kom seg. På den åttende runden kom det, og det med renter. Kom meg rundt, men kjente det kan du si. Venstre foten var alt annet en glad. En av de andre løperne lurte på om det gikk bra. "Jo jeg klarte å holde nok igjen denne siste runden, men jeg har vondt under foten nå. Klarer nok de to siste også håper jeg". Og det var nå mitt vokabular ble utvidet. " Du må ikke løpe mer, det er nok i fascitten det trøbbler seg. Hjem å hold deg i ro noen dager så du ikke ødelegger hele sesongen". 

.........

Jeg sto nok der som et stort spørsmål, men fant ut at det nok var best å høre på han og avslutte. De to kilometerne tilbake til bilen var lange... Foten var ennå vondere, jeg klarte ikke å løpe til og med å gå var vondt. Å så manglet jeg to runder på  intervall økten. Følte det sto sint dame over hele meg der jeg haltende travte hjemover. 

Vel hjemme var det frem med google og begynne å lete etter denne "fascitten", eller som jeg kom frem til, etter noen mislykkede søk, plantarfascitt. Symptomer og det hele stemmer med min fot. Så da blir det ro i noen dager fremover. 

Å som flere sider påpekte var gode sko en viktig forebyggende nøkkel. 

Så da må jeg vel krype til korset å bytte ut de lakserøde vennene mine.... Men jeg finner meg nok noen nye  venner tenker jeg. 

:-)