En uke nærmere målet.

Eller nærmere året store utfordring. De siste dagene har det vært mange tanker rund målet. Klarer jeg å løpe så lenge, sammenhengende? Har jeg tatt med totalt vann over hode eller er jeg på rette veien? Trener jeg slik jeg bør, har jeg god tid? Jeg kommer til å klare det! Jeg kommer aldri i livet til å klare det!

Denne uken har som dere kanskje skjønner vært en tankemessige berg og dal bane. Har hatt noen dager med sykdom og tilhørende sofasliting. Det er nok i horrisontalen mange av tankene har kommet. Jeg har ennå ikke meldt meg på Oslo maraton, men jeg har jo sagt det til noen. Så det er egentlig ikke noe alternativ å ikke gjøre det. (Når jeg løp halvmaraton så jeg det ikke til noen, utenom mannen min da, før jeg hadde løpt hele distansen på trening og så meldt meg på)

Det som har vært spesielt kjekt denne uken er at jeg atter en gang har kommet meg over 40 kilometer i uka. Har ikke fulgt programmer, men ser fremdeles på det som grunntreningsperiode.

Fra søndagens 16K tur. Rolig tur.

Bildet over lyver litt. Det er riktig at det var en rolig tur, men det bildet ikke viser er vinden. Det blåste rimelig godt, motvinden fikk meg nesten til å løpe bakover. Sidenvinden var den som var værst, løpe litt av veien flere ganger og tårene sprutet. Ikke at jeg gråt, men tårene formelig haglet (litt moro også, må ha sett temmelig spesielt ut for møtende folk) Det er likevel en fordel med vind og det er medvind! Jeg elsker medvind:)

Er mer sikker nå, jeg klarer det! Jeg skal klare det! 

Ha en fortreffelig treningsuke folkens!