Høsten er ofte en travel periode. De tre ukene med sommerferie setter liksom hele familiestrukturen ut av spill. Før sommeren har man kontroll og ro på ting, etter ferien BOM og kaoset er fullkommet. Egentlig rart det der. Det er jo tross alt de samme barna som bedriver de samme aktivitetene, til samme tid og det er de samme foreldrene som skal koordinere det. Men likevel, kaos. Klokka løper og vips er det et faktum at man i kveld også er noe sent i seng. Å slik går no dagane.
Selv om kaoset noen ganger er komplett, så klager jeg ikke. Jeg liker faktisk dette kaoset! Jeg liker å oppleve at om det er mye på programmet, så kommer vi i mål. AS familie mestrer det:-) Det som likevel er et faktum er at noen ting klarer man ikke å ha helt styr på. Det ene er middagene, det blir gjerne et stykke brød og en frukt for treninger. Så får vi heller ta noe varmt til kvelden. Middagsrester er veldig kjærkommet, da får vi i dem noe litt mer næringsfylt før fotballkampen. Andre ting denne løpende tiden går utover, er nok husarbeid.... men klærne er reine selv om de ligger ubrettet i kurven. I tillegg har vi plutselig fått husdyr. Hybelkaniner er ålreite dyr. Ikke skal de luftes, ikke skal de mates og når de blir for masete er det bare å støvsuge dem bort. Genialt! Det eneste jeg skulle ønske jeg hadde litt mer tid til var å sette meg ned å lese og da helst om løping. Å gjerne vært litt flinkere til å oppdatere denne bloggen. Men slik rekker man altså ikke alltid.
Det jeg likevel rekker og som jeg syntes er mye viktigere er: å løpe:-) Dt har vært en bra høst, jeg har fullført de fleste av planlagt økter og ikke minst holdt meg skadefri. I år som i fjor er det Amsterdam maraton som er det store løpemålet. I skrivende stund er det store målet under to uker unna. Til ev viss grad begynner dette så sige inn over meg, men ikke helt. Om det bekymrer meg?? Kanskje, kanskje ikke, jeg vet egentlig ikke.
Før maraton liker jeg å ha hatt litt konkurranser i beina ikke så langt unna. I år valgte jeg meg ut halvamaraton under Stavanger maraton. Dette skulle gå bra, det skulle bli atter en ny pers. Jeg hadde trent mer, var raskere enn i fjor, alt lå til rette. Dagen kom, nervene kom plutselig i mangedobbel kaliber. Hadde i uka før løpet kjent noe murring i en fot, men det ga seg. Beina var blytunge, så var hodet. Jeg hadde ikke lettet opp noe særlig før løpet, men dette skulle jeg perse på rutiner. Løpet startet og avgårde med oss. Den første kilometeren gikk litt sent, neste likeså, det var en kamp for hver kilometer. Hvor var energien, hvor var de positive tanken, hva skjedde?? Passerte 10 kilometer som planlagt, men det var blytungt. Hadde hatt en del motvind fra 7 kilometer, men motvind er jeg jo egentlig vant med. Gel ble tatt som planlagt, det gikk greit, ingen ubehag i magen. Nå skulle nok energien kikke inn. Men det lot vente på seg. Ved 12 kilometer var jeg tom, ved 13 kilometer var hodet tomt og ved 14 kilometer stoppet jeg. JEG STOPPET, jeg gikk ikke engang. Bare sto der.....
Jeg var tom, hodet var tomt og beina sto stille. Flere hyggelige løpere oppmuntret og ville ha meg med. Men jeg sto der. Etter noen minutter kom jeg på at jeg skulle være på dugnad for fotballen om ikke så alt for lenge. Jeg måtte altså komme meg hjem. Begynte så smått å løpe, først veldig sakte, så økte jeg noe på og etter hvert fant jeg en viss rytme og kom meg fremover. Var irritert og overrasket over meg selv, hvorfor stoppet jeg? Hvorfor hadde jeg bare stått det?? Den dag i dag vet jeg ikke, har hatt mange tunge stunder i løp, men aldri slik som dette. Jeg kom meg i mål, tiden var ikke noe å skrive hjem om og solen var alt for varm. svært lite seiersrus kan man si. Heldigvis varte det ikke så lenge, møtte to euforiske maratonløpere i skifteteltet. De hoppet, de jublet og deres energien smittet. Shit la gå, selv om jeg hadde hatt et dårlig løp, var det andre som ikke hadde. Å glede seg på andres vege er faktisk også deilig:-)
Etter løpet kom også flere gode løpevenner bort til meg, ei av de sa at "kjipt i dag, glem det til i morgen. Du SKAL ikke slutte å løpe" Vi snakket litt og ble fort enige om viktigheten av å komme seg på en ny konkurranse. Allerede samme kveld var planen klar, 10000 meter på bane! Så en torsdag ikke mange ukene etter sto jeg på startstreken igjen. Denne gangen var målsetningen å ha en god løpsopplevelse. Tiden fikk bli det den ble. Feltet startet og jeg fant fort min fart. Og den holdt jeg, klarte å få til en negativ splitt og kom i mål noen 4-5 hundredeler unna pers. I løpet av de 25 rundene på en løpebane på Jæren kom virkelig løpe gleden og konkurranse gleden tilbake. Å løpe er gøy, særlig når man ligger litt foran skjema til tidstyven:-)
Så nå er alle forberedelsen før Maratonet gjort. Tidstyven har jeg klart å holde bak meg og de siste 10 dagene nå er det nedtrapping og overskudd som gjelder. Å nedtrapping gjør at denne tyven faller ennå lenger bak skjema. Mil blir fort til smil, håper jeg igjen smiler i Amsterdam.
 |
| Smil rett før målgang i 2014 |
