Ut fra vinterdvale

Da prøver jeg igjen..... Dette er nemlig fjerde gang jeg begynner på et innlegg. Begynner med friskt mot, men så leser jeg over og alt er "feil", eller innlegget forsvinner på mystisk vis,innholdet er for sutrette eller jeg glemmer hva som egentlig skulle skrives. Så nå ptøver jeg igjen.

Det som har opptatt meg den siste måned har vært av den alternative sorten. Januar måned starter i full firsprang. Avsluttende eksamen i begynnelsen av måneden ga utsikter for enorme mengder løping i etterkant. Å det ble det. Godt over 300 km, ikke værts for en liten dame som meg. Det ble løping før jobb, etter jobb, mens barna trente, sene kvelder og tidlige morgener. Februar fortsatt i samme tralten:-) God gli og fritt vilt! Helt til jeg løp med full fart rett inn i en potetmel tilværelse. Venstre legg hadde fått seg en solig og noe gjenstridig senebetennelse. (Den snirket som en pose potetmel). En uke utålmodig løpepause hjalp fint lite og ingenting. Månedsmedlemsskap på ICON ble kjøpt og det var bare å hive seg på elipsemaskinen.
Har et slik elsk/hat forhold til nettopp denne maskinen. Det er den som mang en gang har hjulpet meg å opprettholde kondisjonen (elsk) men årsaken til vårt forhold er utelukkende skade (hat). Det at jeg hver gang ender opp på den samme maskinen hjelper jo heller ikke.
Nå, en måned etter møte med potetmelveggen, er jeg så smått tilbake i løpeskoene.

Før denne lille pausen, ja for det er jo det det bare er, var jeg tidvis ganske trøtt og lei all løpinga. Selv om jeg ikke egentlig hadde grunn til det. Det var deilig når man først var kommet seg ut, men tankene var ofte tunge. Det var ofte mørkt ute, ofte vind og ofte regn. Det kjentes ihverfall slik ut. Tror gjerne at disse noe tunge tankene var kroppens forsøk på å bremse duracell kaninen. Men jeg valgte å overse det, tenkte at det nok bare var årstiden alle andre ting som lå bak det.

Så derfor ble løpepause er en fin tid til ettertanke. Man får reflektert litt over det man driver på med. Jeg har nok vært innom hele spekteret, fra å ikke delta i en konkurranse, til å vinne hele greia. Fra å savne løping til å være "lykkelig" skadet. Tror nok at å aldri løpe konkurranse er like usannsynlig som å vinne over alle. Har nemlig alt meldt meg på et løp og har flere på blokka. Det som de siste ukene virkelig har fått lov å blomstre er gleden ved å løpe. Det å komme ut på veier og stier å se at våren er på vei. La tankene flyte og beina jobbe sakte og sikkert fremover. Det kan jo bare ikke være bedre. Det at dagene blir lysere hjelper også bra på humøret.

Denne uken har jeg til nå hatt tre økter. Rolige og relativt korte. Prøvd å få varriert underlag samt vært bevist på å holde behaglig fart opp bakker og heller tatt det mest med ro nedover. Det siste sitter langt inne hos meg. Følelsen av å fly/sveve litt nedover bakkene er en klar favoritt. Nå er det en uke til med rolig tilvenning før jeg starter forsiktig opp med intervaller og litt mer smak på fart. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg mye til det. Lurer på om det fremdeles er noe fart igjen i meg.....

Ha en strålende, løpende helg alle sammen. Det skal ihvertfall jeg (etter jeg har vært hos tannlegen).

Utvidelse av vokabularet!

Det å løpe har økt mitt vokabular mer enn en gang. Jeg har lært om forfot løping, pulssoner, hastigheter, dropp på joggeskoene, hvilke pulsbelter som er best, hvilke tights som er de beste, næringsdrikker og ennå mye mer. Har til og med smakt på ordet runners knee, det var ikke noe moro ord å lære seg.
Som dere kanskje aner har jeg lært meg et nytt ord i dag. Det er "plantarfascitt". Dette ordet viste jeg ikke noe om før det ble høyaktuelt i dag.

Å slik ser det ut!

Etter jeg hadde vært ute å løpt på søndag gikk jeg som vanlig i badekaret for å slappe av. Godt varmt skum bad, beste luksusen på jord. 

Når jeg etterhvert kom meg ut av denne luksusen kjente jeg at jeg hadde en ubehagelig fornemmelse under begge føttene. Tenkte ikke noe mer på det enn at jeg ga skylden til de skoene jeg hadde løpt med. Viste de sang på siste verset og at det nok var på tide å komme seg over på noen nye. Mandag var ikke beina blitt noe videre fornøyde, litt bedre men ikke gode nok. Så trening mens jentene var på isen skjedde i form av sosialt samvær med andre ventende voksne. Ikke det verste det, men det blir lite kilometer i skoene av det. Hovedsaken til at jeg sto over løpeturen var den at tirsdag er fast intervall dag med GTI, og den ville jeg ikke miste. Natt til tirsdag gjorde underverker! Ingen vonde føtter på denne jenta, intervall økten var reddet:-)

Kjente ingenting på oppvarmingen. Første runden gikk bra, litt for stor fart, men likevel greit. De neste rundene gikk forsåvidt også bra, slet litt med å klare å ro farten men det kom seg. På den åttende runden kom det, og det med renter. Kom meg rundt, men kjente det kan du si. Venstre foten var alt annet en glad. En av de andre løperne lurte på om det gikk bra. "Jo jeg klarte å holde nok igjen denne siste runden, men jeg har vondt under foten nå. Klarer nok de to siste også håper jeg". Og det var nå mitt vokabular ble utvidet. " Du må ikke løpe mer, det er nok i fascitten det trøbbler seg. Hjem å hold deg i ro noen dager så du ikke ødelegger hele sesongen". 

.........

Jeg sto nok der som et stort spørsmål, men fant ut at det nok var best å høre på han og avslutte. De to kilometerne tilbake til bilen var lange... Foten var ennå vondere, jeg klarte ikke å løpe til og med å gå var vondt. Å så manglet jeg to runder på  intervall økten. Følte det sto sint dame over hele meg der jeg haltende travte hjemover. 

Vel hjemme var det frem med google og begynne å lete etter denne "fascitten", eller som jeg kom frem til, etter noen mislykkede søk, plantarfascitt. Symptomer og det hele stemmer med min fot. Så da blir det ro i noen dager fremover. 

Å som flere sider påpekte var gode sko en viktig forebyggende nøkkel. 

Så da må jeg vel krype til korset å bytte ut de lakserøde vennene mine.... Men jeg finner meg nok noen nye  venner tenker jeg. 

:-)

Au,au,au!!!

Ja det stemmer. Det som begynte som et litt stølt kne for en uke siden er nå blitt et dobbelt så stort kne.
Det at man kjenner litt små vondter har jeg utviklet et svært platonisk forhold til. Dersom du ikke dør av det eller det blør så overses det (Det er vel det som er ulempen med å være sykepleier). Så derfor har jeg ikke vært spesielt flink til å lytte til slike vondter. Stort sett går det veldig bra. Bortsett fra denne gangen. Etter endt halvmaraton var kroppen sliten, det var jo forsåvidt greit og jeg bekymretjemeng ikke nevneverdig. Når jeg etterhvert skulle strekke ut de noe trette beina kjente jeg at høyre kne fremdeles var litt tregt. Liksom vondt å få lagt leggen inntil låret for å strekke ut lårmusklene. Men i grunnen ikke verre enn hva som kunne forventes. Ble hentet av familien og vi dro hjem for å nyte det som var igjen av dagen.
Søndag begynte noe å skje. Startet dagen med å mikse 3 liter lapperøre, for så å suse innover til ishallen på dugnad. Salg av lapper og pølser til skøyteglade store og små. En utrolig takknemlig jobb. Det var fullt trøkk fra vi entret ishallen til de 6 literen med lapper og uendelige mengdene med pølser var borte! Super innsats fra både selgere og kunder!
Vel hjemme var klærne klare for å skiftes (stekeosen var merkbar). Da fikk jeg meg en liten overraskelse. Det kneet som hadde knirket litt var nå blitt dobbelt så stort! Og det er det ennå!
Kjenner at det begynner å irritere meg mer enn nødvendig, vondt er det også. Så i kveld ble planen om å løpe en deilig mil omgjort til å slite sofa. Ikke noe jeg er spesielt overlykkelig over. Men det er vel på tide at søsteren følger egne råd. Nemlig å la det stakkars kneet få hvile selv om det ikke er dødt eller blør.

Så her sitter jeg i sofaen, med kneet på en pute.  Det som er fordelen er vel at jeg kan lese litt. Det er nok egentlig på høy tid å lese før helgens forelesninger begynner. (skippertak er mitt mellomnamn når det gjelder skole)
Så ikke så galt at det ikke er godt for noe, håper jeg