Mitt Oslo maraton.

Ja da var det overstått og jeg sitter igjen med et havn av opplevelser. Har vært litt slapp på beskrivelsesfronten en periode, har nok hatt mange tanker i hode som har hatt det best nettopp der:) 

I juni startet jeg for alvor oppkjøringen til årets maraton mål. Valgte å bruke vår alles kjære Grete Waitz sitt program; Maraton for nybegynnere, med litt private justeringer. La stort sett inn en ekstra økt hver uke på ca 1 mil. Sommeren gikk med på å lese programmet for så å løpe det, enkel strategi. Den siste uka i august droppet jeg vanlig intervalløkt til fordel for 10 km i Stavanger Maraton. Planen var å tå det som en langintervalløkt. Om jeg lyktes vet jeg ikke helt, men det ble uansett pers på tiden 46:41. Å det er jeg svært fornøyd med. Det holdt også til en 7 plass for damene! Kunne jeg klare å kontrollere løpingen mi på samme måte i et maraton? 

På fredag bar det mot storbyen. I frykt for å stresse reiste jeg tidlig. Var på expoen i to-tiden. Hadde god tid til å titte og evt handle om noe skulle friste. Hodet var nok litt på en annen planet, for handlelysten var totalt fraværende ( en svært rar opplevelse). Traff endel løpevenner og vi spaserte opp mot nærmeste kinaresturant. Sa da var siste middag i boks. Praten gikk livlig rundt bordet, noen skulle løpe 19 kilometer, noen halv og jeg skulle i den store ilden. Noen gode råd i siste liten kom på bordet, og imodiumen på apoteket fikk en ny venn. Etter at vi var ferdige dro vi vær til vårt. Kveldsmaten ble inntatt foran tv i hotellsengen. Goody bagen fra expoen ble undersøkt og etterhvert bar det i pysjen og inn i drømmeland. Klokka ringte kl 07, frokosten var halv åtte. Spiste fordi jeg viste jeg måtte, men det føltes veldig smakløst. Det var nok flere av hotellets gjester som var tidlige av samme grunn som meg, det var svært stille og rolig rundt bordene. 

09:15 sto jeg nede på Rådhusplassen. Litt småhutrende, litt nervøs og svært klar for å komme i gang. Fant min pulje og kl 09:43 bar det avgårde. Hadde på forhånd planlagt å ligge på ca 5:30-5:40 per km.  Dette holdt ca den første kilometeren.

                                                      

                                                          Løpet sett i tall.

Kjente at det ble vanskelig å holde for mye igjen. Bestemte meg for å se hvordan den første mila gikk med en fart i underkant av 5:30. Hadde før løpet innstilt meg  på at de to første rundene var transport før det virkelig begynte. Etter første transportrunde kjentes alt bra ut, beina føltes lette og jeg satset på å holde meg på den farten jeg hadde. Andre runde gikk unna den også, hadde med meg ca 1/2 liter drikke og to energibarer. Dette er det samme som jeg har hatt på langturene før løpet. Har vanligvis vært veldig opptatt av å spise og drikke på planlagte tider, men det har ofte ført til at jeg ved rundt 20 kilometer har opplevd meg full i magen. Fant ut at denne dagen spiste og drakk jeg når jeg følte behov.  Å det opplevdes som veldig bra, ved andre passering på Rådhusplassen var ikke følelsen av tung full mage tilstede, så taktikken hadde virket sålangt. Som planlagt tok jeg en salttablett ved pasert halv. Beina føltes fremdeles lette så jeg valgte å kruse videre med samme fart. Fordi det var det jeg følte jeg gjorde! Begynte nå også å ta igjen endel rygger. Ved ca 25 kilometer ble flere og flere rygger tatt igjen. Folk begynte å bli tunge, men jeg kruste videre. Bare det å løpe fordi folk gav meg ekstra energi, så der mens mannfolk enten tøyde legger eller gikk suste lille meg fordi. Hun lille med hestehale og skjørt var i seget. Å slik fortsatte det i ei god mil. Når jeg hadde vært ytterst i kontainerhavna og var på vei innover viste jeg at dette var dagen. Det jeg også viste var at det var to drøye bakker som skulle løpes og at beina ikke ville vare evig. Ved ca 35 kilometer kom første bakken, her plukket jeg mange rygger, det føltes godt. Særlig når leggene begynte å føles harde ut. Viste at om ikke lenge var det en drikkestasjon, la taktikken om å nesten stoppe der bare gå. Drikke et stort glass sportsdrikk og et glass vann. Som sagt så gjort! Når jeg kom til neste lange oppover hadde energien begynt å virke, klarte fremdeles å løpe fordi selv om dette var den sakteste kilometeren. Fra 36-40 måtte jeg jobbe med meg selv, fokusere på folk langsløypa høre på lyder og ikke kjenne etter hvordan leggene var. Ved passerte 40 kom det en ny energi over meg, nå var jeg så godt som i mål. Dette har du klart, her har du løpt før nå er du snart fremme! Å der var jeg jaggu i mål!

      Dette er ca 100 meter før målgang. En svært lykkelig maratondebutant i løpeskjørt.

Å komme over den målstreken var fantastisk, utrolig og ubeskrivelig. Å det morsomste av alt var at på teppet lå det strødd av mannlige løpere, mens jeg trippet fordi den og gikk medalje samtidig som jeg var i stand til å takke den søte medaljeutdeler jenta! 

                   

Kommer jeg til å gjøre det igjen? J A!