Ut fra vinterdvale

Da prøver jeg igjen..... Dette er nemlig fjerde gang jeg begynner på et innlegg. Begynner med friskt mot, men så leser jeg over og alt er "feil", eller innlegget forsvinner på mystisk vis,innholdet er for sutrette eller jeg glemmer hva som egentlig skulle skrives. Så nå ptøver jeg igjen.

Det som har opptatt meg den siste måned har vært av den alternative sorten. Januar måned starter i full firsprang. Avsluttende eksamen i begynnelsen av måneden ga utsikter for enorme mengder løping i etterkant. Å det ble det. Godt over 300 km, ikke værts for en liten dame som meg. Det ble løping før jobb, etter jobb, mens barna trente, sene kvelder og tidlige morgener. Februar fortsatt i samme tralten:-) God gli og fritt vilt! Helt til jeg løp med full fart rett inn i en potetmel tilværelse. Venstre legg hadde fått seg en solig og noe gjenstridig senebetennelse. (Den snirket som en pose potetmel). En uke utålmodig løpepause hjalp fint lite og ingenting. Månedsmedlemsskap på ICON ble kjøpt og det var bare å hive seg på elipsemaskinen.
Har et slik elsk/hat forhold til nettopp denne maskinen. Det er den som mang en gang har hjulpet meg å opprettholde kondisjonen (elsk) men årsaken til vårt forhold er utelukkende skade (hat). Det at jeg hver gang ender opp på den samme maskinen hjelper jo heller ikke.
Nå, en måned etter møte med potetmelveggen, er jeg så smått tilbake i løpeskoene.

Før denne lille pausen, ja for det er jo det det bare er, var jeg tidvis ganske trøtt og lei all løpinga. Selv om jeg ikke egentlig hadde grunn til det. Det var deilig når man først var kommet seg ut, men tankene var ofte tunge. Det var ofte mørkt ute, ofte vind og ofte regn. Det kjentes ihverfall slik ut. Tror gjerne at disse noe tunge tankene var kroppens forsøk på å bremse duracell kaninen. Men jeg valgte å overse det, tenkte at det nok bare var årstiden alle andre ting som lå bak det.

Så derfor ble løpepause er en fin tid til ettertanke. Man får reflektert litt over det man driver på med. Jeg har nok vært innom hele spekteret, fra å ikke delta i en konkurranse, til å vinne hele greia. Fra å savne løping til å være "lykkelig" skadet. Tror nok at å aldri løpe konkurranse er like usannsynlig som å vinne over alle. Har nemlig alt meldt meg på et løp og har flere på blokka. Det som de siste ukene virkelig har fått lov å blomstre er gleden ved å løpe. Det å komme ut på veier og stier å se at våren er på vei. La tankene flyte og beina jobbe sakte og sikkert fremover. Det kan jo bare ikke være bedre. Det at dagene blir lysere hjelper også bra på humøret.

Denne uken har jeg til nå hatt tre økter. Rolige og relativt korte. Prøvd å få varriert underlag samt vært bevist på å holde behaglig fart opp bakker og heller tatt det mest med ro nedover. Det siste sitter langt inne hos meg. Følelsen av å fly/sveve litt nedover bakkene er en klar favoritt. Nå er det en uke til med rolig tilvenning før jeg starter forsiktig opp med intervaller og litt mer smak på fart. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg mye til det. Lurer på om det fremdeles er noe fart igjen i meg.....

Ha en strålende, løpende helg alle sammen. Det skal ihvertfall jeg (etter jeg har vært hos tannlegen).

Er jeg i rute?

Ja det er det som kverner i hode for tiden. Har jeg gjort hjemmeleksa mi? Kommer jeg til å klare der? Å ikke minst, klarer jeg å klokke inn ønsket tid??

Tror jeg har vært igjennom de fleste svaralternativene, og alle passer! I det ene sekundet har jeg helt troen og roen mens i det neste er jeg like ved å melde meg av hele galskapen. Men det er vel slik det skal være. 

De siste tre månedene har turene blitt lengre og intervalløktene har økt i intensivitet. Kroppen har hengt meg i svingene og stort sett vært lett og grei. Hadde ei uke der beina føltes som blylodd, alt var tungt. Klarte til og med å løpe meg vill rundt et vann, med en sti! At jeg senere samme uke skulle løpe konkurranse under Stavanger marathon var liksom ikke særlig beroligende. Men så, dagen før konkurransen, lettet beina og alt kjentes normalt ut. Konkurransedagen kom og jeg følte jeg fløy. Klarte å disponere kreftene bra å løp inn til min beste 10 kilometer, så langt:-) Tiden ble 46:41, noe jeg er svært fornøyd med! At jeg ble nummer 4 i min årsklasse og nummer 7 av damene totalt smakte også bra. Neste år får jeg satse på å gjøre det ennå litt bedre. 

Så nå er leksene lest, siste langtur løpt og restitusjonsøktene de siste to ukene skal være finpussen på arbeidet. Tvi tvi, dette blir spennende!

       En noe større and en vanlig, passer bra for ei med noe større mål en vanlig;)

Negler og tær til besvær.

Ja det er slik det er nå om dagene. Ingen vonde knær eller føtter, men ikke mindre enn fem blå tær og to blodblemmer!

Det hele begynte når mine kjøre ridere ( Mizuno rider16) annla luftehull på den ene tåen i mai. Prøvde først å sy igjen dette luftehullet, det holdt i ca 5 minutter. Men de var fine disse fem minuttene. Så for å avlaste luftehullet begynte jeg å løpe på noen Nike sko som egentlig var utløpt. Å det var da det begynte. Blå to nummer en og to kom. Tenkte at dette går nok over, men i juni kastet jeg inn håndkleet og visakortet. Adidas sine nye boost kom i hus. Knall gode mengdetreningssko! Nye sko ble løpt inn samtidig som ytterligere to blå negler ble født! Og jeg som hadde gått fra 37 til 38 i skostørrelse..... Når Nike ga meg den femte blå tåen var det nok. Inn på sporten og ut kom dama sammen med Mizuno Aero! I str 38,5!  To blodblemmer senere er vi fremdeles gode venner. Blodblemmene er nok min feil, tredve grader og uten sokker er ikke lurt. 

Så nå sitter jeg her med halvparten av tærne i blålilla kollør og to par nye gode sko. Satser på at etterhvert blir tærne normale og livet blir igjen slik det engang var:) Å da er det vel snart på tide med nye sko igjen;)

En god søndag.

Da var man kommet til søndag. Kvelden i går ble tilbrakt med penkjolen på sammen med et høyt glass med rødt i! En utrolig kjek kveld i gode venners selskap. Det ble lang ut i de små nattetimer før hodet lå på puten. Dagen i dag har nok godt på noe halv maskin, men det er noen ganger deilig det også. Fyr i peisen, pannekaker til lunch og beina på bordet og tankene på fri drift......

Når klokken begynte å komme opp mot middagstid våknet joggeskoene til live. Var nok ikke spesielt vanskelig å overtale. På med løpeklær og de lakserøde joggisene. Hadde lagt en plan på 10 kilometer i kosetempo. Kneet trenger fremdeles litt tender love and care, mens joggeskoene trengte en noenlunde luftetur. Kompromiløsningen virket supert! Farten lå på 5:30 km/t ganske jevnt, underlaget var både grus og asfalt. Helt suverent. Kjente jeg hadde mer å gi, men klarte å holde igjen hele veien. Tok meg tid til å stoppe underveis å ta bilder. Hadde energi til å konsentrere meg om å prøve å forbedre løpeteknikken (selger på byens løplabbet hadde masse tips for å få inn riktigere teknikk) Det ble en virkelig deilig kosetur.

Vel hjemme var det rett i dusjen, for middagen var snart ferdig. Det er alltid deilig å kunne sette seg ned å få maten servert. Heldige meg!