Negler og tær til besvær.

Ja det er slik det er nå om dagene. Ingen vonde knær eller føtter, men ikke mindre enn fem blå tær og to blodblemmer!

Det hele begynte når mine kjøre ridere ( Mizuno rider16) annla luftehull på den ene tåen i mai. Prøvde først å sy igjen dette luftehullet, det holdt i ca 5 minutter. Men de var fine disse fem minuttene. Så for å avlaste luftehullet begynte jeg å løpe på noen Nike sko som egentlig var utløpt. Å det var da det begynte. Blå to nummer en og to kom. Tenkte at dette går nok over, men i juni kastet jeg inn håndkleet og visakortet. Adidas sine nye boost kom i hus. Knall gode mengdetreningssko! Nye sko ble løpt inn samtidig som ytterligere to blå negler ble født! Og jeg som hadde gått fra 37 til 38 i skostørrelse..... Når Nike ga meg den femte blå tåen var det nok. Inn på sporten og ut kom dama sammen med Mizuno Aero! I str 38,5!  To blodblemmer senere er vi fremdeles gode venner. Blodblemmene er nok min feil, tredve grader og uten sokker er ikke lurt. 

Så nå sitter jeg her med halvparten av tærne i blålilla kollør og to par nye gode sko. Satser på at etterhvert blir tærne normale og livet blir igjen slik det engang var:) Å da er det vel snart på tide med nye sko igjen;)

Endelig en ny oppdatering.

Dagene i mai og juni har flydd avgårde, de har bestått i barneselskaper, nasjonaldag, travle arbeidsdager, skolesamlinger, holmekollstaffet, eksamensforberedelser, telttur med mellomstejenta osv, osv. Dagene har med andre ord vært svært innholdsrikt!

Noe jeg likevel har klart å prioriter er løpingen. Har stort sett fått klokket inn de planlagte intervall øktene, de dager da tiden har vært noe knapp har det blitt tempoøkter opp mot terskel. Langturene har begynt å finne sted tidlig på morgenen for å komme i havn med planlagte gjøremål. Å jeg lurer faktisk på om jeg nesten begynner å like det (ikke helt overbevist ennå). 

Det at dagene fly har også medført det faktum at årets stor mål kommer nærmere og nærmere. Har for noen uker siden meldt meg på Oslo marathon, full distanse! Mye gøy men også litt skummelt. På veien mot målet har jeg med meg Grete Waitz og hennes maraton program. Jar lagt meg på nybegynnernivået som inneholder tre økter i uken. Har tilpasset det noe til meg med blandet annet og følge felles intervall treninger med GTI. Jeg er nok ikke den mest drevne på intervaller og da er det godt å ha noen drevne menn og kvinner som motiverer og pusher meg:) Og det klarer de til gangs! Andre justeringer jeg har gjort er at jeg stort sett legger inn en ekstra økt. Det blir som regel en halvrolig økt på rett over en mil. Grunnen for dette er fordi jeg opplever stort sett overskudd til det samt at det er greit å venne beina til ennå noe kilometer.

I helgen som har vært har jeg vært hjemme alene for å lese til den snart innkommende eksamen. Er nok ikke den flittigste studenten, men heller ikke den verste. Har stort sett klart å lese litt mellom de oppsatte forelesningene men å forfatte notater har det vært heller skralt med. Så i helgen har jobben vært å få mest mulig ut fra hodet å ned i bokstaver. Lørdag sto jeg tidlig opp og hadde meg en deilig og rolig langtur på nesten 2 mil. Lite folk og relativ lav puls.

Bilde etter 10K 

Det ble en slik frem og tilbake tur. 10 kilometer den ene veien, stoppe opp å ta noen bilder, snu å løpe hjem igjen. Nå er det jo slik at 10+10=20, men ikke denne dagen. Har på de siste langturene prøvd ut diverse alternative energikilder. Hovedgrunnen til dette er nok at jeg er gikk tom for ca tre måneder siden og ikke har somlet meg til å kjøpe noe nytt. Har dermed vært innom det som har vært i hus. Energibarene fra United bakeri har fungert veldig greit, særlig de med lite klumper som man ikke trenger å tygge så mye. Bixit turkjeks knuser totalt og ble kastet ganske fort. Solbærsaft og eplejuice blir svææææært søt når man løper, og egentlig liker jeg ingen av dele i utgangspunktet. Men nå over til det som med førte at 10+10 ble til 19,5. 

Huset var tomt for saft i alle varianter, det eneste som var å oppdrive var litt cola fra et barneselskap i midten av mai. Dau og fin. Fylte den ene flasken med det og den andre med vann. Ellers fant jeg litt sjokolade med salt og mandler som også ble med. 

Allerede før jeg var kommet ut gaten begynte colaen å leve. Den var mulig ikke helt død, å den ville ut av flasken:) cola er blaut. Etterhvert døde den nok, eller det ble lite nok igjen i flaska til at den ikke kom ut. 

Ved nådde 10 stoppet jeg som sagt tok et bilde og fikk i meg litt cola (svært søt det også) og en rute sjokolade. Så etter ca 2 kilometer begynte rabalderet. Det eneste jeg tenkte på var å komme med på en do. Måtte legge om ruten noe for å finne en bensinstasjon. Den ble funnet og det var en helt annen kropp som kom ut derfra en den som gikk inn. De siste kilometerne var fantastiske ingen sjokolade og ingen cola, bare rent og godt vann:)

Gjett hvem som etter en dusj var nede på sporten å kjøpe nytt pulver?? Det var trilogien 30% avslag:)

Søndag sov jeg litt frempå, spiste en god frokost leste endel, løp intervalltrening alene 3x3 km i alt for stor fart og leste ute i strålende sol. En deilig dag og ingen rabalder;)

Godt fornøyd etter dagens intervalløkt, å løpeskjørtet er bare å anbefale. 

Ha en fortsatt strålende mandag der ute alle sammen! Jeg leser videre til eksamen.

Langdistanse helg.

Det er nettopp det jeg har hatt. Ei helg der det har blitt tilbakelagt lange distanser. Mest i bil, men heldigvis også litt i joggeskoene.
Dette og neste år er jeg student på deltid. Skolen ligger en to timers biltur unna. Forelesningene er på fredagskvelden og lørdager. Somregel reiser jeg ned fredag ettermiddag, overnatter enten på hotell eller på hytten for å ta turen hjem lørdag etter forelesning. Men altså ikke denne helgen. Lørdag var det nemlig et bursdagsbarn i huset:) En som fylte forti år! Så da var det bare å kjøre hjem fredag kveld, hjelpe med litt kakelaging, sove, våkne tidlig, synge bursdagssang kl 06:15 overbringe gave og kjøre til skolen! I bilen på vei sørover falt det meg inn, det å kjøre på biltomme veier tidlig en solskinnslørdag ga meg en god følelse. En følelse jeg kjenner fra før. God musikk på radioen, fin flyt på veien og et nydelig jærlandskap! Den samme følelsen jeg får når jeg løper alene på mer eller mindre øde strekninger.

Fra turen nedover på lørdag.

Det var her i bilen jeg la planen for søndagens tur! Den skulle være av den lange typen, en som går fremover i gjevt rolig tempo. Der det å se rundt seg er viktigere enn å se på klokka for å holde kontroll på tiden. Den skulle gå på asfalt, dette mest fordi jeg etterhvert har utviklet en forkjærlighet for å løpe de lange turene på asfalt ( asfaltens lille prinsesse?!). Turen skulle også by på utsikt mot fjeller og heier og marker. Å det skulle være sol! Løpeturen for to uker tilbake dukket raskt opp i hode. Den inneholdt alle elementene på ønskelisten. Den hadde et tilleggs element av vind, men jeg satset på at dette ikke slo til denne gangen.
Våknet i dag opp til sol og 10 grader. Perfekt! Klærne kom på, joggeskoene likeså og musikken ble koplet til ørene. Å så bar det avsted.
Når jeg er ute på langtur er de første 3 kilometerene tunge, etter dette løsner det og turen begynner å flyte greit. Denne turen var ikke noe unntak. Tunge bein ble etterhvert til gode løpende og villige bein. Å den deilige løpefriheten gjorde seg gjeldende. Når sant skal sies er den hakket bedre enn i bil. Heldigvis.

Dagens 17 km løpeglede.

Håper dere har hatt en god løpeuke og at neste uke blir like god!

Mil etter mil.

Ja hvem av oss husker ikke den engang så store "mil etter mil" med Jan Teigen?
Denne uken her har det blitt mil etter mil for meg også! Det hele begynte relativt labert med to dager uten løping. Var så uendelig sliten at jeg rett og slett ikke orket å ta på meg joggeskoene. Ennå mindre løpe i de. Sår i halsen og trett i kroppen. Onsdagen var første dag jeg kom i gang, og så har det bare fortsatt resten av uken. Har vært ute hver dag, fem i strekk. Vanligvis løper jeg to eller tre dager på rad og så en dag pause. Etter litt småskader i høst og vinter har jeg vært redd for å overdrive. I vinter har jeg først holdt meg på 3 mil i uka, så krøp det opp over 4 uten betydelige problemer. Har hele tiden jobbet sakt men sikkert. Denne uken krøp jeg ennå litt lengre opp på skalaen. 52,21km på en uke! For meg er dette en stor milepæl.
Hvordan kroppen kjennes ut? Stort sett som normalt etter jeg har hatt en løpeøkt. Den eneste merkbare forskjellen er i broren til lilletåen på venstre fot. Denne tåen blir fort litt sår, det er den som først blir blå, den som mister hud og den som bytter negler oftest. I dag er den litt sår. Med andre ord merker jeg kun i ei tå;)

Premien for å runde det store fem-tallet var påbegynt før jeg løp ut og ble ferdigstilt når jeg kom hjem. Min kjære mann har nemlig stått på kjøkkenet mer og mindre i hele dag. Han har flådd, filletert, kokt og kvernet. Resultatet ble en fantastisk middag av tiur! Tiur bryst og hjemmelagde tiur kjøttboller( malte kjøttet til og med) servert med rosenkål med sprø bacon, sopp i fløtesaus og en uendelig deilig saus. Og poteter selvsagt, de skrellte jeg. Til dessert hadde jeg lagd honning sjokoladekake.
Middagen nøt vi i god selskap med svoger, svigerinne og tre tantebarn. Ekte lykke!

En uke nærmere målet.

Eller nærmere året store utfordring. De siste dagene har det vært mange tanker rund målet. Klarer jeg å løpe så lenge, sammenhengende? Har jeg tatt med totalt vann over hode eller er jeg på rette veien? Trener jeg slik jeg bør, har jeg god tid? Jeg kommer til å klare det! Jeg kommer aldri i livet til å klare det!

Denne uken har som dere kanskje skjønner vært en tankemessige berg og dal bane. Har hatt noen dager med sykdom og tilhørende sofasliting. Det er nok i horrisontalen mange av tankene har kommet. Jeg har ennå ikke meldt meg på Oslo maraton, men jeg har jo sagt det til noen. Så det er egentlig ikke noe alternativ å ikke gjøre det. (Når jeg løp halvmaraton så jeg det ikke til noen, utenom mannen min da, før jeg hadde løpt hele distansen på trening og så meldt meg på)

Det som har vært spesielt kjekt denne uken er at jeg atter en gang har kommet meg over 40 kilometer i uka. Har ikke fulgt programmer, men ser fremdeles på det som grunntreningsperiode.

Fra søndagens 16K tur. Rolig tur.

Bildet over lyver litt. Det er riktig at det var en rolig tur, men det bildet ikke viser er vinden. Det blåste rimelig godt, motvinden fikk meg nesten til å løpe bakover. Sidenvinden var den som var værst, løpe litt av veien flere ganger og tårene sprutet. Ikke at jeg gråt, men tårene formelig haglet (litt moro også, må ha sett temmelig spesielt ut for møtende folk) Det er likevel en fordel med vind og det er medvind! Jeg elsker medvind:)

Er mer sikker nå, jeg klarer det! Jeg skal klare det! 

Ha en fortreffelig treningsuke folkens!

En god periode

Det er nok det jeg er inne i nå ja. De siste to ukene har alt virket bra, foten tåler belastningen den får og igjen andre bevegelige deler knirker. En riktig deilig følelse:-)
Nøkkelen til dette tror jeg har vært tålmodighet og respekt. Jeg har begynt å høre etter og ta til etterretning de signalene kroppen gir. Selv om det medfører at jeg må gjøre ting andreledes enn hva jeg i utgangspunktet hadde planlagt. Men det er jo helt greit om ikke alt går etter planen, så lenge det virker likevel.
Så de siste to ukene har jeg klart å kravle meg over 40 K i uka, å det er jeg svært stolt av. Den lengste turen har vært på 24,8 K og jeg klarte det helt etter planen:) Løp rolig hele tiden, jevnt og trutt å kom hjem med et smil og en formening om at årets store mål ikke var så uoverkommelig som først frykter.

Målet er nemlig å klare å fullføre en maraton! Nå er det sagt og nå er det skrevet! Ennå litt mer press for å klare å fullføre, for det skal jeg klare:)

Har funnet frem mange ulike "kart" som hjelp på veien. Grete Waitz kommer nok til å være med på veien, i en noe Kristineifisert utgave. Å i denne utgaven er jeg nå inne i grunntreningsperiode, med minimum 3 løpeøkter i uka og en av dem skal være intervall!

Å løpe er gøy.

Som om dere ikke har skjønt det ennå, men jeg elsker å løpe. Endelig, etter å ha holdt løpefoten i ro i en drøy uke, virker føttene igjen. Har fått flere rolige turer på rundt og over milen uten å kjenne det i hælen. Har også hatt en, for meg, hard intervall økt uten å kjenne noe. Jeg er med andre ord super fornøyd.
Her på Vestlandet startet vinterferien forrige helg. Jeg hadde skolehelg, så resten av familien reiste til bestemor og bestefar på Sørlandet. Etter et solid påfyll av samfunnsøkonomi på skolebenken bar det til Sørlandet med meg også. Å feire morsdagen hjemme hos mamma er best, selv om man er voksen.
Før de store mengder av boller og kaker grep jeg sjangsen til å beskue litt av hjembygde fra joggesko perspektiv. Løp forbi barndoms venners hjem, forbi det gamle posthuset, innom ungdomsskolen jeg gikk på, løp på gamle å kjære veier. En riktig tur ned mimre stien:-)

Dette bildet er tatt ved en deilig badestrand, ikke mye som minner om sommer og sol. Hele turen lavet snøen ned, det snødde så pass mye at skoene kladdet. Ja du las riktig, under skoene var det store klumper med snø/is. Måtte stoppe opp å pirke det løs. I grunnen ganske morsomt.
Totalt ble det gode 13 kilometer med mimring. En av de bedre løpeturene, løp uten å bry meg om farten. Det viktigste var å løpe, absorbere alle minnene og kjenne at jeg koste meg. Klokka var selvsagt med på tur, men det var vel så mye for å se hvor langt jeg løp.

Det er på slike turer at jeg blir minnet på hvor deilig det er å løpe. 5x6 min intervalle to dager senere opplevdes som noe helt annet, tro meg. Men det er heldig vis en annen historie;)