onsdag 27. februar 2013

Intervall trening.

Ordet intervall trening har for meg alltid stått som noe uendelig tungt og totalt uoverkommelig. Har jo likevel fått med meg såpass av treningslære at jeg har skjønt at det egentlig er en stor nøkkel i forbindelse med det å løpe. I høst hadde jeg et par spee forsøk på å klare å overvinne denne formen for trening. De var ikke så alt for vellykket. Var enten helt bånn kjørt eller så hadde jeg skiftet taktikk underveis og løp heller en litt rask tur.
Men som med alt annet, utfordringer er til for å overvinnes. Min strategi var å alliere meg med andre. Meldte meg inn i en klubb som regelmessig har felles intervall treninger. Så fra nyttår er tirsdager blitt fast intervall dag. Da er vi alt fra 5 til 25 som treffes og trener sammen. Det er også med en trener som holder de raskeste litt i ørene og motiverer og veileder oss som ikke er like raske. Det er felles oppvarming og felles starter på intervallene. Det området vi løper i har ikke mindre enn tre runder ut fra samme startpunk. På denne måten kan man finne den eller de rundene som passer best for alle. Vi starter på likt og kommer til pause på likt. Å tro det eller ei, det er super motiverende å klare å holde like gjevn fart med de superraske. At de løper mye lengre betyr ikke så mye.

Her går det rundt og rundt.

Å ta bilder under denne treningen er ikke noe jeg gjør kan du si. Den store løpsgleden kommer ikke underveis i treningen, men den kommer med renter etter. Det er kjempe gøy å lese loggene å se at jeg har klart å delta på hver trening siden jul, nesten. Var borte en uke da jeg hadde en fotbue som var svært vond og betent.
Neste uke kommer det nye former for intervaller, da skal vi deles i maratongruppe og kort og mellomdistansegruppe. Å jeg skal delta i maraton gruppen. Er litt spent på dette, lurer på om jeg klarer å holde følge med de andre. Men det er jo slik at noen må komme sist, og jeg er ikke redd for å komme sist. Her på jæren sies det ofte at "det kan godt gå godt" så jeg satser på det.

Ha en fortsatt flott treningsuke alle sammen.Det skal jeg ha!

søndag 24. februar 2013

En god periode

Det er nok det jeg er inne i nå ja. De siste to ukene har alt virket bra, foten tåler belastningen den får og igjen andre bevegelige deler knirker. En riktig deilig følelse:-)
Nøkkelen til dette tror jeg har vært tålmodighet og respekt. Jeg har begynt å høre etter og ta til etterretning de signalene kroppen gir. Selv om det medfører at jeg må gjøre ting andreledes enn hva jeg i utgangspunktet hadde planlagt. Men det er jo helt greit om ikke alt går etter planen, så lenge det virker likevel.
Så de siste to ukene har jeg klart å kravle meg over 40 K i uka, å det er jeg svært stolt av. Den lengste turen har vært på 24,8 K og jeg klarte det helt etter planen:) Løp rolig hele tiden, jevnt og trutt å kom hjem med et smil og en formening om at årets store mål ikke var så uoverkommelig som først frykter.


Målet er nemlig å klare å fullføre en maraton! Nå er det sagt og nå er det skrevet! Ennå litt mer press for å klare å fullføre, for det skal jeg klare:)

Har funnet frem mange ulike "kart" som hjelp på veien. Grete Waitz kommer nok til å være med på veien, i en noe Kristineifisert utgave. Å i denne utgaven er jeg nå inne i grunntreningsperiode, med minimum 3 løpeøkter i uka og en av dem skal være intervall!

fredag 15. februar 2013

Å løpe er gøy.

Som om dere ikke har skjønt det ennå, men jeg elsker å løpe. Endelig, etter å ha holdt løpefoten i ro i en drøy uke, virker føttene igjen. Har fått flere rolige turer på rundt og over milen uten å kjenne det i hælen. Har også hatt en, for meg, hard intervall økt uten å kjenne noe. Jeg er med andre ord super fornøyd.
Her på Vestlandet startet vinterferien forrige helg. Jeg hadde skolehelg, så resten av familien reiste til bestemor og bestefar på Sørlandet. Etter et solid påfyll av samfunnsøkonomi på skolebenken bar det til Sørlandet med meg også. Å feire morsdagen hjemme hos mamma er best, selv om man er voksen.
Før de store mengder av boller og kaker grep jeg sjangsen til å beskue litt av hjembygde fra joggesko perspektiv. Løp forbi barndoms venners hjem, forbi det gamle posthuset, innom ungdomsskolen jeg gikk på, løp på gamle å kjære veier. En riktig tur ned mimre stien:-)




Dette bildet er tatt ved en deilig badestrand, ikke mye som minner om sommer og sol. Hele turen lavet snøen ned, det snødde så pass mye at skoene kladdet. Ja du las riktig, under skoene var det store klumper med snø/is. Måtte stoppe opp å pirke det løs. I grunnen ganske morsomt.
Totalt ble det gode 13 kilometer med mimring. En av de bedre løpeturene, løp uten å bry meg om farten. Det viktigste var å løpe, absorbere alle minnene og kjenne at jeg koste meg. Klokka var selvsagt med på tur, men det var vel så mye for å se hvor langt jeg løp.

Det er på slike turer at jeg blir minnet på hvor deilig det er å løpe. 5x6 min intervalle to dager senere opplevdes som noe helt annet, tro meg. Men det er heldig vis en annen historie;)

mandag 4. februar 2013

Nød lærer naken kvinne å...

...spinne! Eller nød lærer småskadet løper å sykle. Selv om jeg ikke er noe tilhenger av ergometersykkel har jeg nå to ganger på tre dager gitt meg i kast med denne doningen. Årsaken til denne noe under gjennomsnittlige entusiasmen for sykkel er nok sammensatt. Som liten lærte jeg tidlig å sykle. En rød vakker sak med sorte hjul og kurv. Den tok meg der jeg ville, ville jeg til venninner tok den meg dit, når det var farmor og potensielle ispenger som lokket tok den meg dit. Som jeg vokste til ble denne byttet ut i en orange, en rosa, en hvit, en lilla, en ny orange helt frem til den røde og sølvfargede som står i garagen nå. Som dere ser mange ulike varianter, det de alle hadde til felles var dette: Transport! Alt fra ispenger, til "jakte" på gutter, sykle å levere i barnehagen etc. Transport. Så for meg har sykkel alltid vært et middel for å komme fra a til b. Det har dermed heller aldri fått meg til å oppleve noe som helst form for rekreasjon. Rekreasjon er det som innerst inne driver meg til å løpe. Det å kunne få en liten pause fra hverdagen, det å oppleve de små tingene langs veikanten, ved vannet eller i skogen. Uendeligheter av små hverdagsskatter. Skal ikke glorifiserer dette opp i skyene, det er relativt lite skatter på min vei i forbindelse med ei tøff intervalløkt. Da er det nok gleden som kommer over å ha klart det som driver meg fremover. Men nå altså har den nakne  lært seg å spinne.


Dagens utsikt i 50 minutter.

Som dere sikkert husker har jeg en liten betennelse jeg sloss mot i det ene benet. Tre dager uten noen form for løping. Kun ro, tå hev og rulling av fot på en frossen brusflaske. Foten er i bedring, tå hev utføres i alle tenkelige og utenkelige situasjoner mens brusflasken de siste to kveldene har vært i fryseren.
I dag var det den stor dagen. Var jeg god i foten? Tanken var 8 km i rolig fart. Etter 1 km var det ikke noe god følelse som kom fra foten, heller tvert imot. Så da tok jeg til fornuft og stoppet. Dette er jeg stolt av, er nok alt for flink til å presse meg. Skal liksom klare det uansett! Men altså ikke i dag i, i dag hørte jeg etter. Stoppet og satt meg på sykkelen, og der satt jeg å trødde. 50 minutter alt i alt. Det positive var at jeg fikk blodpumpen til å gå. Humøret var faktisk ikke på bånn heller, selv om transportmiddelet ikke klarte å frakte meg en eneste millimeter. Humøret steg nok i takt med stigende puls og god musikk. Et helt greit alternativ frem til foten er på banen igjen, men ikke lenger heller;)

Da venter nemlig disse på meg!


Super motivasjon for å bli bra! Å for å bli bra må jeg være flink å lytte til kroppen og vise hensyn, selv om det gjerne innebærer ennå noen sykkeløkter. Det er jo tross alt bedre enn ingenting!