Mil etter mil.

Ja hvem av oss husker ikke den engang så store "mil etter mil" med Jan Teigen?
Denne uken her har det blitt mil etter mil for meg også! Det hele begynte relativt labert med to dager uten løping. Var så uendelig sliten at jeg rett og slett ikke orket å ta på meg joggeskoene. Ennå mindre løpe i de. Sår i halsen og trett i kroppen. Onsdagen var første dag jeg kom i gang, og så har det bare fortsatt resten av uken. Har vært ute hver dag, fem i strekk. Vanligvis løper jeg to eller tre dager på rad og så en dag pause. Etter litt småskader i høst og vinter har jeg vært redd for å overdrive. I vinter har jeg først holdt meg på 3 mil i uka, så krøp det opp over 4 uten betydelige problemer. Har hele tiden jobbet sakt men sikkert. Denne uken krøp jeg ennå litt lengre opp på skalaen. 52,21km på en uke! For meg er dette en stor milepæl.
Hvordan kroppen kjennes ut? Stort sett som normalt etter jeg har hatt en løpeøkt. Den eneste merkbare forskjellen er i broren til lilletåen på venstre fot. Denne tåen blir fort litt sår, det er den som først blir blå, den som mister hud og den som bytter negler oftest. I dag er den litt sår. Med andre ord merker jeg kun i ei tå;)

Premien for å runde det store fem-tallet var påbegynt før jeg løp ut og ble ferdigstilt når jeg kom hjem. Min kjære mann har nemlig stått på kjøkkenet mer og mindre i hele dag. Han har flådd, filletert, kokt og kvernet. Resultatet ble en fantastisk middag av tiur! Tiur bryst og hjemmelagde tiur kjøttboller( malte kjøttet til og med) servert med rosenkål med sprø bacon, sopp i fløtesaus og en uendelig deilig saus. Og poteter selvsagt, de skrellte jeg. Til dessert hadde jeg lagd honning sjokoladekake.
Middagen nøt vi i god selskap med svoger, svigerinne og tre tantebarn. Ekte lykke!

En uke nærmere målet.

Eller nærmere året store utfordring. De siste dagene har det vært mange tanker rund målet. Klarer jeg å løpe så lenge, sammenhengende? Har jeg tatt med totalt vann over hode eller er jeg på rette veien? Trener jeg slik jeg bør, har jeg god tid? Jeg kommer til å klare det! Jeg kommer aldri i livet til å klare det!

Denne uken har som dere kanskje skjønner vært en tankemessige berg og dal bane. Har hatt noen dager med sykdom og tilhørende sofasliting. Det er nok i horrisontalen mange av tankene har kommet. Jeg har ennå ikke meldt meg på Oslo maraton, men jeg har jo sagt det til noen. Så det er egentlig ikke noe alternativ å ikke gjøre det. (Når jeg løp halvmaraton så jeg det ikke til noen, utenom mannen min da, før jeg hadde løpt hele distansen på trening og så meldt meg på)

Det som har vært spesielt kjekt denne uken er at jeg atter en gang har kommet meg over 40 kilometer i uka. Har ikke fulgt programmer, men ser fremdeles på det som grunntreningsperiode.

Fra søndagens 16K tur. Rolig tur.

Bildet over lyver litt. Det er riktig at det var en rolig tur, men det bildet ikke viser er vinden. Det blåste rimelig godt, motvinden fikk meg nesten til å løpe bakover. Sidenvinden var den som var værst, løpe litt av veien flere ganger og tårene sprutet. Ikke at jeg gråt, men tårene formelig haglet (litt moro også, må ha sett temmelig spesielt ut for møtende folk) Det er likevel en fordel med vind og det er medvind! Jeg elsker medvind:)

Er mer sikker nå, jeg klarer det! Jeg skal klare det! 

Ha en fortreffelig treningsuke folkens!

Kreativ søndagstur.

Noen ganger føler man seg smartere enn andre ganger. På søndag var en slik dag for meg! Guttene i huset hadde dratt ut på sjøen for å prøve fiskelykken. Ekte guttetur! Jentene hadde besøk av to venninner, de underholdt seg selv med å vaske håret på samtlige barbie dukker i huset (og de er det mange av). Mens jeg vasket vinduer og lengtet etter å komme meg ut i finværet..... Etterhvert stengte barbie salongen og venninnene reiste hjem.
Nå sto valget mellom å gå tur sammen med jentene eller plassere de hos noen andre venninner slik at jeg kunne kom meg ut i joggeskoene. Det var mens jeg sto der å funderte på hva jeg skulle gjøre at den geniale tanken plutselig åpenbarte seg!

To ting på en gang, ja det er mulig det ja!

Resultatet ble to lykkelige jenter med sykkelhjelm på hodene og ei lykkelig mor med joggesko! Jentene foran og mor etter, og noen ganger mor foran å jentene etter. Minste jenta er ikke så veldig dreven syklist, hun klarer blant annet ikke å stå å sykle opp bakker. Da måtte jeg være motor til stor glede for henne. Med en god dose motivasjon og små delmål langs veien klarte vi overraskende å komme oss5 km hjemmefra. Da var vi kommet til et vann der det naturligvis ble lagt inn en liten pause.

Smeltet is er moro, men vått!

Etterhvert vendte vi nesene hjemover. Hjemveien ble også geleidet av motivasjon og ekstra "mammator". Det siste til stor glede for alle møtende søndagsturgåere. På veien hjem tok vi en litt lengre vei slik at vi kom innom skolegården til jentene. Etter 10 minutter med dissing var vi alle tre så kalde at beina automatisk gikk hjemover. 

Vel hjemme var guttene kommet hjem fra fisketur, uten fisk! Jentene hadde fått 11 kilometer på syklene sine. Å jeg hadde fikk litt flere kilometer i skoene! 

Dette er nok noe som må gjentas, til glede for store og små.  

Dagene flyr.

Så var enn alt kommet til mars, vårmåneden! Her på Vestlandet er vi ikke bortskjemt med mye snø på vintrene, og i år var ikke noe unntak. Når man liker å løpe er det genialt. Jeg brukte broder en liten periode i desember januar, men så var det over på mer eller mindre tørre veier. Noe isete på grusveien, men ikke noe til å klage over. En annen ting Vestlandet heller ikke er kjent for er ekstrem kulde. I vinter har det likevel vært lengre perioder der vi har hatt minusgrader, men det blir som regel ikke tosifret i lange perioder. Ennå en fordel når man løper!
Så denne vinteren har bestått av mye løping og litt kreativitet for å klare å holde varmen de kaldeste turene. Tykt ullundertøy og ski dress har stort sett vært nok, at man er litt kald på skinka får man tåle. Å nå er vi endelig ute av vinteren og satt føttene over på vårsiden. Ikke feil i det heletatt. Det at man kan stå ute å kjenne at solen faktisk varmer er utrolig deilig. Jeg kan jo ikke direkte klage på vinteren, men våren er deilig tid.

  Et glimt fra våren på Jæren, tatt på vei til jobb

Løpingen nå i vinter har båret preg av grunnforms trening. Rolige turer med økende antall kilometer, jeg ligger på ca 40K i uka nå. Det som er ekstra kjekt er at både knær og føtter ser ut til å ha det bra. Gradvis progresjon og at jeg har klart å fokusere mer på å løpe langt enn på å løpe fort har nok vært lurt. Ligger på ca 4 økter i uken og det er jeg også tilfreds med foreløpig. Så selv om jeg noen dager oppriktig gruer meg til høstens Maraton skal jeg nok komme i mål! Heldigvis eller dessverre(?) har jeg fått med meg en til nybegynner på å løpe i Oslo:-) Så det å feige ut er ikke noe mulighet.
Jeg er litt kontrollfrik, å det å melde seg på et løp å ikke ha prøveløpt lengden på forhånd er litt skummelt. Det er nok det som er hovedgrunnen for at jeg ikke står på deltakerlisten, ennå.
Ha en riktig god helg og nyt våren, uansett form!