3 sjøers 2013

Da er vestlandets flotteste løp vel overstått. 3 sjøers er et løpe som arrangeres i Stavanger i begynnelsen av november hvert år. De siste årene har løpet vokst og vokst i forhold til deltakere. I år var taket satt til 1800 ( i fjor løp i underkant av 1000 hele distansen) og det taket ble nådd! Helt utrolig flott. Som medlem av arrangørklubben var jeg stolt over å kunne bære klubbdrakten denne dagen! I år klaffet alt.

Min gode løpsvennine og jeg hadde strategien for løpet klar. Vi skulle ut av alt som hete kontroll og komfortsonen. Denne dagen skulle det løpes med beina, ikke med hode! Vi stilte oss bak drømmeballongen der det sto 1:40. Vi skulle holde følge så lenge vi klarte, vi viste vi kom til å sprekke og det var meningen. Jeg er et svært systematisk og planlagt menneske når det gjelder løping. Holder meg stort sett alltid til planen, kan gjerne endre plan i siste liten, men den holdes slik den skulle. Jeg liker også å ha tingene mine med meg. Drikkestasjoner tar tid, jeg liker ikke drikken gjerne osv osv. Denne dagen lå drikkebelte hjemme. En annen ting jeg  alltid har med er den søte lille ipoden min, den lå også hjemme. Faktisk lå den i løpejakken som nettopp hadde vært i vaskemaskinen, ipoden er nå død:( Så altså en plan om å gjøre alt annerledes og en plan om å gå på en real smell. Å det ble det!

Når det var gått 16 km kom smellen for meg, kilometertidene krøp over fem tallet, beina var som bly, tankene var ennå tyngre. Men jeg løp fremdeles. Klarte til og med å dra ned siste kilometertiden til godt under fem:) Kom meg over mål og holdt på å besvime og spy på en gang. En hyggelig mann som hadde løpt sammen med meg kom bort å snakket til meg, husker ikke et ord av hva han sa og ennå mindre hva jeg svarte eller om jeg svarte. 120% tom!

På vei.

 Etter en ørliten porsjon lapskaus jeg klarte å tvinge i meg samt en halvliter med noe drikke begynte jeg å klarne opp. Fant sekken min, skiftet litt klær, snakket med kjente og fikk sjekket slutt tiden min. 1:43:25 å dette er bestenotering for meg. Supårfornøyd med å klare denne tiden i en relativt krevende løype.

Om å lytte til været og andre ting.

Er det noe jeg sjeldent gjør er det nettopp det. Har jeg planlagt ei økt så blir det ei økt slik synden var planlagt. Tror kanskje det er denne egenskapen som har hjulpet med til nå å som kommer til å hjelpe meg i fremtiden.

Hverken regn, vind, kuldegrader eller tropedager har stoppet med! Når jeg er ute på økter, der de med noenlunde vett i behold, tenker jeg alltid at det er dette som gjør meg sterk til slutt.

                  

Det er likevel to ganger jeg har lyttet til været. Det var den deilige sommerdagen det tordnet. Planen var en 30K rolig langtur hjem fra jobb. Klærne lå klare, klokka ble stilt slik at jeg kunne ta morgen toget til jobb, men så ødela yr.no alt! De meldte masse torden og lyn, å er det noe jeg ikke liker er det nettopp torden og lyn. Er blandet dem som ligger under dynen med hodet slik at ikke lynet skal se meg. Ja kjempe fornuftig og rasjonelt! Men slik er det nå bare. Så det ble ingen langtur den dagen, men store mengder lyn og torden.

I dag skjedde det igjen, en planlagt økt ble ikke gjennomført slik som tenkt. Mellomstora skulle på istrening i 1 time og da pleier jeg å trene samtidig. De siste uker har det blitt motbakke intervaller i denne tiden. Tungt, pyton og vanvittig effektivt! I dag regner det m y e, selv til Vestlandet å være, og det blåser mye. Men det er god temperatur ca 12 grader. Damen var kledd etter alle kunstens regler, men så plutselig finner jeg meg selv løpende på ytre bane i ishallen???? Hva skjedde? Var det været? Det kan det jo ikke ha vært, søndag var det langtur i samme vær bare litt kaldere. Hva hva hva? Er jeg begynt å bli ei pyse, er jeg ikke vanntett? 

Eller var det den rasjonelle og fornuftige frykten for det som skulle skje kl 17:15? Tannlegen! Tannleger er ikke min favoritt, de kommer i samme kategori som lynet. Liker ikke. Så da ble motbakkeintervaller om til 15 runder på ytre bane. Ja ja det ble da noe. 

Å ikke hadde jeg hull heller! Tjohooo.

Lys i tunnelen

 Har kommet i gang med løping etter årets store oppgave, både intervaller, langturer og noen fellestreninger. Nyter å løpe å kjenner at det gir meg energi i en noe travel hverdag. 

                 

                                      

Trass i dette føler jeg at jeg fremdeles er inne i en slags postmaratontunnel. Har ikke noe klart lyspunkt der fremme ennå, har begynt å formulere noen nye mål, men de er ikke kommet helt ned på papiret og inn i kalenderen ennå. Av den grunn har jeg heller ikke noe treningsplan jeg følger, å det er veldig tomt og "utrygt". Så derfor bare løper jeg. Kommer nok til å løpe noen uker til før jeg må ta meg alvorlig i nakken, komme meg ut av tunnelen og begynne å jobbe litt mer strukturert. For meg er mål og struktur enormt motiverende, så frem til de foreligger fortsetter jeg å Google etter detaljene i mine nye mål. 

Ha en super løpeuke alle sammen! I morgen skal jeg på langtur med ei venninne å det gal gleder jeg meg til:)

Mitt Oslo maraton.

Ja da var det overstått og jeg sitter igjen med et havn av opplevelser. Har vært litt slapp på beskrivelsesfronten en periode, har nok hatt mange tanker i hode som har hatt det best nettopp der:) 

I juni startet jeg for alvor oppkjøringen til årets maraton mål. Valgte å bruke vår alles kjære Grete Waitz sitt program; Maraton for nybegynnere, med litt private justeringer. La stort sett inn en ekstra økt hver uke på ca 1 mil. Sommeren gikk med på å lese programmet for så å løpe det, enkel strategi. Den siste uka i august droppet jeg vanlig intervalløkt til fordel for 10 km i Stavanger Maraton. Planen var å tå det som en langintervalløkt. Om jeg lyktes vet jeg ikke helt, men det ble uansett pers på tiden 46:41. Å det er jeg svært fornøyd med. Det holdt også til en 7 plass for damene! Kunne jeg klare å kontrollere løpingen mi på samme måte i et maraton? 

På fredag bar det mot storbyen. I frykt for å stresse reiste jeg tidlig. Var på expoen i to-tiden. Hadde god tid til å titte og evt handle om noe skulle friste. Hodet var nok litt på en annen planet, for handlelysten var totalt fraværende ( en svært rar opplevelse). Traff endel løpevenner og vi spaserte opp mot nærmeste kinaresturant. Sa da var siste middag i boks. Praten gikk livlig rundt bordet, noen skulle løpe 19 kilometer, noen halv og jeg skulle i den store ilden. Noen gode råd i siste liten kom på bordet, og imodiumen på apoteket fikk en ny venn. Etter at vi var ferdige dro vi vær til vårt. Kveldsmaten ble inntatt foran tv i hotellsengen. Goody bagen fra expoen ble undersøkt og etterhvert bar det i pysjen og inn i drømmeland. Klokka ringte kl 07, frokosten var halv åtte. Spiste fordi jeg viste jeg måtte, men det føltes veldig smakløst. Det var nok flere av hotellets gjester som var tidlige av samme grunn som meg, det var svært stille og rolig rundt bordene. 

09:15 sto jeg nede på Rådhusplassen. Litt småhutrende, litt nervøs og svært klar for å komme i gang. Fant min pulje og kl 09:43 bar det avgårde. Hadde på forhånd planlagt å ligge på ca 5:30-5:40 per km.  Dette holdt ca den første kilometeren.

                                                      

                                                          Løpet sett i tall.

Kjente at det ble vanskelig å holde for mye igjen. Bestemte meg for å se hvordan den første mila gikk med en fart i underkant av 5:30. Hadde før løpet innstilt meg  på at de to første rundene var transport før det virkelig begynte. Etter første transportrunde kjentes alt bra ut, beina føltes lette og jeg satset på å holde meg på den farten jeg hadde. Andre runde gikk unna den også, hadde med meg ca 1/2 liter drikke og to energibarer. Dette er det samme som jeg har hatt på langturene før løpet. Har vanligvis vært veldig opptatt av å spise og drikke på planlagte tider, men det har ofte ført til at jeg ved rundt 20 kilometer har opplevd meg full i magen. Fant ut at denne dagen spiste og drakk jeg når jeg følte behov.  Å det opplevdes som veldig bra, ved andre passering på Rådhusplassen var ikke følelsen av tung full mage tilstede, så taktikken hadde virket sålangt. Som planlagt tok jeg en salttablett ved pasert halv. Beina føltes fremdeles lette så jeg valgte å kruse videre med samme fart. Fordi det var det jeg følte jeg gjorde! Begynte nå også å ta igjen endel rygger. Ved ca 25 kilometer ble flere og flere rygger tatt igjen. Folk begynte å bli tunge, men jeg kruste videre. Bare det å løpe fordi folk gav meg ekstra energi, så der mens mannfolk enten tøyde legger eller gikk suste lille meg fordi. Hun lille med hestehale og skjørt var i seget. Å slik fortsatte det i ei god mil. Når jeg hadde vært ytterst i kontainerhavna og var på vei innover viste jeg at dette var dagen. Det jeg også viste var at det var to drøye bakker som skulle løpes og at beina ikke ville vare evig. Ved ca 35 kilometer kom første bakken, her plukket jeg mange rygger, det føltes godt. Særlig når leggene begynte å føles harde ut. Viste at om ikke lenge var det en drikkestasjon, la taktikken om å nesten stoppe der bare gå. Drikke et stort glass sportsdrikk og et glass vann. Som sagt så gjort! Når jeg kom til neste lange oppover hadde energien begynt å virke, klarte fremdeles å løpe fordi selv om dette var den sakteste kilometeren. Fra 36-40 måtte jeg jobbe med meg selv, fokusere på folk langsløypa høre på lyder og ikke kjenne etter hvordan leggene var. Ved passerte 40 kom det en ny energi over meg, nå var jeg så godt som i mål. Dette har du klart, her har du løpt før nå er du snart fremme! Å der var jeg jaggu i mål!

      Dette er ca 100 meter før målgang. En svært lykkelig maratondebutant i løpeskjørt.

Å komme over den målstreken var fantastisk, utrolig og ubeskrivelig. Å det morsomste av alt var at på teppet lå det strødd av mannlige løpere, mens jeg trippet fordi den og gikk medalje samtidig som jeg var i stand til å takke den søte medaljeutdeler jenta! 

                   

Kommer jeg til å gjøre det igjen? J A!

 

Oslo Maraton

Da var dagen snart over og årets mål var gjennomført. 

Mer om maratondebuten kommer etterhvert. 

        

                       J I P P I !!!

Er jeg i rute?

Ja det er det som kverner i hode for tiden. Har jeg gjort hjemmeleksa mi? Kommer jeg til å klare der? Å ikke minst, klarer jeg å klokke inn ønsket tid??

Tror jeg har vært igjennom de fleste svaralternativene, og alle passer! I det ene sekundet har jeg helt troen og roen mens i det neste er jeg like ved å melde meg av hele galskapen. Men det er vel slik det skal være. 

De siste tre månedene har turene blitt lengre og intervalløktene har økt i intensivitet. Kroppen har hengt meg i svingene og stort sett vært lett og grei. Hadde ei uke der beina føltes som blylodd, alt var tungt. Klarte til og med å løpe meg vill rundt et vann, med en sti! At jeg senere samme uke skulle løpe konkurranse under Stavanger marathon var liksom ikke særlig beroligende. Men så, dagen før konkurransen, lettet beina og alt kjentes normalt ut. Konkurransedagen kom og jeg følte jeg fløy. Klarte å disponere kreftene bra å løp inn til min beste 10 kilometer, så langt:-) Tiden ble 46:41, noe jeg er svært fornøyd med! At jeg ble nummer 4 i min årsklasse og nummer 7 av damene totalt smakte også bra. Neste år får jeg satse på å gjøre det ennå litt bedre. 

Så nå er leksene lest, siste langtur løpt og restitusjonsøktene de siste to ukene skal være finpussen på arbeidet. Tvi tvi, dette blir spennende!

       En noe større and en vanlig, passer bra for ei med noe større mål en vanlig;)

Negler og tær til besvær.

Ja det er slik det er nå om dagene. Ingen vonde knær eller føtter, men ikke mindre enn fem blå tær og to blodblemmer!

Det hele begynte når mine kjøre ridere ( Mizuno rider16) annla luftehull på den ene tåen i mai. Prøvde først å sy igjen dette luftehullet, det holdt i ca 5 minutter. Men de var fine disse fem minuttene. Så for å avlaste luftehullet begynte jeg å løpe på noen Nike sko som egentlig var utløpt. Å det var da det begynte. Blå to nummer en og to kom. Tenkte at dette går nok over, men i juni kastet jeg inn håndkleet og visakortet. Adidas sine nye boost kom i hus. Knall gode mengdetreningssko! Nye sko ble løpt inn samtidig som ytterligere to blå negler ble født! Og jeg som hadde gått fra 37 til 38 i skostørrelse..... Når Nike ga meg den femte blå tåen var det nok. Inn på sporten og ut kom dama sammen med Mizuno Aero! I str 38,5!  To blodblemmer senere er vi fremdeles gode venner. Blodblemmene er nok min feil, tredve grader og uten sokker er ikke lurt. 

Så nå sitter jeg her med halvparten av tærne i blålilla kollør og to par nye gode sko. Satser på at etterhvert blir tærne normale og livet blir igjen slik det engang var:) Å da er det vel snart på tide med nye sko igjen;)