En uke nærmere målet.

Eller nærmere året store utfordring. De siste dagene har det vært mange tanker rund målet. Klarer jeg å løpe så lenge, sammenhengende? Har jeg tatt med totalt vann over hode eller er jeg på rette veien? Trener jeg slik jeg bør, har jeg god tid? Jeg kommer til å klare det! Jeg kommer aldri i livet til å klare det!

Denne uken har som dere kanskje skjønner vært en tankemessige berg og dal bane. Har hatt noen dager med sykdom og tilhørende sofasliting. Det er nok i horrisontalen mange av tankene har kommet. Jeg har ennå ikke meldt meg på Oslo maraton, men jeg har jo sagt det til noen. Så det er egentlig ikke noe alternativ å ikke gjøre det. (Når jeg løp halvmaraton så jeg det ikke til noen, utenom mannen min da, før jeg hadde løpt hele distansen på trening og så meldt meg på)

Det som har vært spesielt kjekt denne uken er at jeg atter en gang har kommet meg over 40 kilometer i uka. Har ikke fulgt programmer, men ser fremdeles på det som grunntreningsperiode.

Fra søndagens 16K tur. Rolig tur.

Bildet over lyver litt. Det er riktig at det var en rolig tur, men det bildet ikke viser er vinden. Det blåste rimelig godt, motvinden fikk meg nesten til å løpe bakover. Sidenvinden var den som var værst, løpe litt av veien flere ganger og tårene sprutet. Ikke at jeg gråt, men tårene formelig haglet (litt moro også, må ha sett temmelig spesielt ut for møtende folk) Det er likevel en fordel med vind og det er medvind! Jeg elsker medvind:)

Er mer sikker nå, jeg klarer det! Jeg skal klare det! 

Ha en fortreffelig treningsuke folkens!

Kreativ søndagstur.

Noen ganger føler man seg smartere enn andre ganger. På søndag var en slik dag for meg! Guttene i huset hadde dratt ut på sjøen for å prøve fiskelykken. Ekte guttetur! Jentene hadde besøk av to venninner, de underholdt seg selv med å vaske håret på samtlige barbie dukker i huset (og de er det mange av). Mens jeg vasket vinduer og lengtet etter å komme meg ut i finværet..... Etterhvert stengte barbie salongen og venninnene reiste hjem.
Nå sto valget mellom å gå tur sammen med jentene eller plassere de hos noen andre venninner slik at jeg kunne kom meg ut i joggeskoene. Det var mens jeg sto der å funderte på hva jeg skulle gjøre at den geniale tanken plutselig åpenbarte seg!

To ting på en gang, ja det er mulig det ja!

Resultatet ble to lykkelige jenter med sykkelhjelm på hodene og ei lykkelig mor med joggesko! Jentene foran og mor etter, og noen ganger mor foran å jentene etter. Minste jenta er ikke så veldig dreven syklist, hun klarer blant annet ikke å stå å sykle opp bakker. Da måtte jeg være motor til stor glede for henne. Med en god dose motivasjon og små delmål langs veien klarte vi overraskende å komme oss5 km hjemmefra. Da var vi kommet til et vann der det naturligvis ble lagt inn en liten pause.

Smeltet is er moro, men vått!

Etterhvert vendte vi nesene hjemover. Hjemveien ble også geleidet av motivasjon og ekstra "mammator". Det siste til stor glede for alle møtende søndagsturgåere. På veien hjem tok vi en litt lengre vei slik at vi kom innom skolegården til jentene. Etter 10 minutter med dissing var vi alle tre så kalde at beina automatisk gikk hjemover. 

Vel hjemme var guttene kommet hjem fra fisketur, uten fisk! Jentene hadde fått 11 kilometer på syklene sine. Å jeg hadde fikk litt flere kilometer i skoene! 

Dette er nok noe som må gjentas, til glede for store og små.  

Dagene flyr.

Så var enn alt kommet til mars, vårmåneden! Her på Vestlandet er vi ikke bortskjemt med mye snø på vintrene, og i år var ikke noe unntak. Når man liker å løpe er det genialt. Jeg brukte broder en liten periode i desember januar, men så var det over på mer eller mindre tørre veier. Noe isete på grusveien, men ikke noe til å klage over. En annen ting Vestlandet heller ikke er kjent for er ekstrem kulde. I vinter har det likevel vært lengre perioder der vi har hatt minusgrader, men det blir som regel ikke tosifret i lange perioder. Ennå en fordel når man løper!
Så denne vinteren har bestått av mye løping og litt kreativitet for å klare å holde varmen de kaldeste turene. Tykt ullundertøy og ski dress har stort sett vært nok, at man er litt kald på skinka får man tåle. Å nå er vi endelig ute av vinteren og satt føttene over på vårsiden. Ikke feil i det heletatt. Det at man kan stå ute å kjenne at solen faktisk varmer er utrolig deilig. Jeg kan jo ikke direkte klage på vinteren, men våren er deilig tid.

  Et glimt fra våren på Jæren, tatt på vei til jobb

Løpingen nå i vinter har båret preg av grunnforms trening. Rolige turer med økende antall kilometer, jeg ligger på ca 40K i uka nå. Det som er ekstra kjekt er at både knær og føtter ser ut til å ha det bra. Gradvis progresjon og at jeg har klart å fokusere mer på å løpe langt enn på å løpe fort har nok vært lurt. Ligger på ca 4 økter i uken og det er jeg også tilfreds med foreløpig. Så selv om jeg noen dager oppriktig gruer meg til høstens Maraton skal jeg nok komme i mål! Heldigvis eller dessverre(?) har jeg fått med meg en til nybegynner på å løpe i Oslo:-) Så det å feige ut er ikke noe mulighet.
Jeg er litt kontrollfrik, å det å melde seg på et løp å ikke ha prøveløpt lengden på forhånd er litt skummelt. Det er nok det som er hovedgrunnen for at jeg ikke står på deltakerlisten, ennå.
Ha en riktig god helg og nyt våren, uansett form!



Intervall trening.

Ordet intervall trening har for meg alltid stått som noe uendelig tungt og totalt uoverkommelig. Har jo likevel fått med meg såpass av treningslære at jeg har skjønt at det egentlig er en stor nøkkel i forbindelse med det å løpe. I høst hadde jeg et par spee forsøk på å klare å overvinne denne formen for trening. De var ikke så alt for vellykket. Var enten helt bånn kjørt eller så hadde jeg skiftet taktikk underveis og løp heller en litt rask tur.
Men som med alt annet, utfordringer er til for å overvinnes. Min strategi var å alliere meg med andre. Meldte meg inn i en klubb som regelmessig har felles intervall treninger. Så fra nyttår er tirsdager blitt fast intervall dag. Da er vi alt fra 5 til 25 som treffes og trener sammen. Det er også med en trener som holder de raskeste litt i ørene og motiverer og veileder oss som ikke er like raske. Det er felles oppvarming og felles starter på intervallene. Det området vi løper i har ikke mindre enn tre runder ut fra samme startpunk. På denne måten kan man finne den eller de rundene som passer best for alle. Vi starter på likt og kommer til pause på likt. Å tro det eller ei, det er super motiverende å klare å holde like gjevn fart med de superraske. At de løper mye lengre betyr ikke så mye.

Her går det rundt og rundt.

Å ta bilder under denne treningen er ikke noe jeg gjør kan du si. Den store løpsgleden kommer ikke underveis i treningen, men den kommer med renter etter. Det er kjempe gøy å lese loggene å se at jeg har klart å delta på hver trening siden jul, nesten. Var borte en uke da jeg hadde en fotbue som var svært vond og betent.

Neste uke kommer det nye former for intervaller, da skal vi deles i maratongruppe og kort og mellomdistansegruppe. Å jeg skal delta i maraton gruppen. Er litt spent på dette, lurer på om jeg klarer å holde følge med de andre. Men det er jo slik at noen må komme sist, og jeg er ikke redd for å komme sist. Her på jæren sies det ofte at "det kan godt gå godt" så jeg satser på det.

Ha en fortsatt flott treningsuke alle sammen.Det skal jeg ha!

En god periode

Det er nok det jeg er inne i nå ja. De siste to ukene har alt virket bra, foten tåler belastningen den får og igjen andre bevegelige deler knirker. En riktig deilig følelse:-)
Nøkkelen til dette tror jeg har vært tålmodighet og respekt. Jeg har begynt å høre etter og ta til etterretning de signalene kroppen gir. Selv om det medfører at jeg må gjøre ting andreledes enn hva jeg i utgangspunktet hadde planlagt. Men det er jo helt greit om ikke alt går etter planen, så lenge det virker likevel.
Så de siste to ukene har jeg klart å kravle meg over 40 K i uka, å det er jeg svært stolt av. Den lengste turen har vært på 24,8 K og jeg klarte det helt etter planen:) Løp rolig hele tiden, jevnt og trutt å kom hjem med et smil og en formening om at årets store mål ikke var så uoverkommelig som først frykter.

Målet er nemlig å klare å fullføre en maraton! Nå er det sagt og nå er det skrevet! Ennå litt mer press for å klare å fullføre, for det skal jeg klare:)

Har funnet frem mange ulike "kart" som hjelp på veien. Grete Waitz kommer nok til å være med på veien, i en noe Kristineifisert utgave. Å i denne utgaven er jeg nå inne i grunntreningsperiode, med minimum 3 løpeøkter i uka og en av dem skal være intervall!

Å løpe er gøy.

Som om dere ikke har skjønt det ennå, men jeg elsker å løpe. Endelig, etter å ha holdt løpefoten i ro i en drøy uke, virker føttene igjen. Har fått flere rolige turer på rundt og over milen uten å kjenne det i hælen. Har også hatt en, for meg, hard intervall økt uten å kjenne noe. Jeg er med andre ord super fornøyd.
Her på Vestlandet startet vinterferien forrige helg. Jeg hadde skolehelg, så resten av familien reiste til bestemor og bestefar på Sørlandet. Etter et solid påfyll av samfunnsøkonomi på skolebenken bar det til Sørlandet med meg også. Å feire morsdagen hjemme hos mamma er best, selv om man er voksen.
Før de store mengder av boller og kaker grep jeg sjangsen til å beskue litt av hjembygde fra joggesko perspektiv. Løp forbi barndoms venners hjem, forbi det gamle posthuset, innom ungdomsskolen jeg gikk på, løp på gamle å kjære veier. En riktig tur ned mimre stien:-)

Dette bildet er tatt ved en deilig badestrand, ikke mye som minner om sommer og sol. Hele turen lavet snøen ned, det snødde så pass mye at skoene kladdet. Ja du las riktig, under skoene var det store klumper med snø/is. Måtte stoppe opp å pirke det løs. I grunnen ganske morsomt.
Totalt ble det gode 13 kilometer med mimring. En av de bedre løpeturene, løp uten å bry meg om farten. Det viktigste var å løpe, absorbere alle minnene og kjenne at jeg koste meg. Klokka var selvsagt med på tur, men det var vel så mye for å se hvor langt jeg løp.

Det er på slike turer at jeg blir minnet på hvor deilig det er å løpe. 5x6 min intervalle to dager senere opplevdes som noe helt annet, tro meg. Men det er heldig vis en annen historie;)

Nød lærer naken kvinne å...

...spinne! Eller nød lærer småskadet løper å sykle. Selv om jeg ikke er noe tilhenger av ergometersykkel har jeg nå to ganger på tre dager gitt meg i kast med denne doningen. Årsaken til denne noe under gjennomsnittlige entusiasmen for sykkel er nok sammensatt. Som liten lærte jeg tidlig å sykle. En rød vakker sak med sorte hjul og kurv. Den tok meg der jeg ville, ville jeg til venninner tok den meg dit, når det var farmor og potensielle ispenger som lokket tok den meg dit. Som jeg vokste til ble denne byttet ut i en orange, en rosa, en hvit, en lilla, en ny orange helt frem til den røde og sølvfargede som står i garagen nå. Som dere ser mange ulike varianter, det de alle hadde til felles var dette: Transport! Alt fra ispenger, til "jakte" på gutter, sykle å levere i barnehagen etc. Transport. Så for meg har sykkel alltid vært et middel for å komme fra a til b. Det har dermed heller aldri fått meg til å oppleve noe som helst form for rekreasjon. Rekreasjon er det som innerst inne driver meg til å løpe. Det å kunne få en liten pause fra hverdagen, det å oppleve de små tingene langs veikanten, ved vannet eller i skogen. Uendeligheter av små hverdagsskatter. Skal ikke glorifiserer dette opp i skyene, det er relativt lite skatter på min vei i forbindelse med ei tøff intervalløkt. Da er det nok gleden som kommer over å ha klart det som driver meg fremover. Men nå altså har den nakne  lært seg å spinne.

Dagens utsikt i 50 minutter.

Som dere sikkert husker har jeg en liten betennelse jeg sloss mot i det ene benet. Tre dager uten noen form for løping. Kun ro, tå hev og rulling av fot på en frossen brusflaske. Foten er i bedring, tå hev utføres i alle tenkelige og utenkelige situasjoner mens brusflasken de siste to kveldene har vært i fryseren.
I dag var det den stor dagen. Var jeg god i foten? Tanken var 8 km i rolig fart. Etter 1 km var det ikke noe god følelse som kom fra foten, heller tvert imot. Så da tok jeg til fornuft og stoppet. Dette er jeg stolt av, er nok alt for flink til å presse meg. Skal liksom klare det uansett! Men altså ikke i dag i, i dag hørte jeg etter. Stoppet og satt meg på sykkelen, og der satt jeg å trødde. 50 minutter alt i alt. Det positive var at jeg fikk blodpumpen til å gå. Humøret var faktisk ikke på bånn heller, selv om transportmiddelet ikke klarte å frakte meg en eneste millimeter. Humøret steg nok i takt med stigende puls og god musikk. Et helt greit alternativ frem til foten er på banen igjen, men ikke lenger heller;)

Da venter nemlig disse på meg!

Super motivasjon for å bli bra! Å for å bli bra må jeg være flink å lytte til kroppen og vise hensyn, selv om det gjerne innebærer ennå noen sykkeløkter. Det er jo tross alt bedre enn ingenting!