Nød lærer naken kvinne å...

...spinne! Eller nød lærer småskadet løper å sykle. Selv om jeg ikke er noe tilhenger av ergometersykkel har jeg nå to ganger på tre dager gitt meg i kast med denne doningen. Årsaken til denne noe under gjennomsnittlige entusiasmen for sykkel er nok sammensatt. Som liten lærte jeg tidlig å sykle. En rød vakker sak med sorte hjul og kurv. Den tok meg der jeg ville, ville jeg til venninner tok den meg dit, når det var farmor og potensielle ispenger som lokket tok den meg dit. Som jeg vokste til ble denne byttet ut i en orange, en rosa, en hvit, en lilla, en ny orange helt frem til den røde og sølvfargede som står i garagen nå. Som dere ser mange ulike varianter, det de alle hadde til felles var dette: Transport! Alt fra ispenger, til "jakte" på gutter, sykle å levere i barnehagen etc. Transport. Så for meg har sykkel alltid vært et middel for å komme fra a til b. Det har dermed heller aldri fått meg til å oppleve noe som helst form for rekreasjon. Rekreasjon er det som innerst inne driver meg til å løpe. Det å kunne få en liten pause fra hverdagen, det å oppleve de små tingene langs veikanten, ved vannet eller i skogen. Uendeligheter av små hverdagsskatter. Skal ikke glorifiserer dette opp i skyene, det er relativt lite skatter på min vei i forbindelse med ei tøff intervalløkt. Da er det nok gleden som kommer over å ha klart det som driver meg fremover. Men nå altså har den nakne  lært seg å spinne.

Dagens utsikt i 50 minutter.

Som dere sikkert husker har jeg en liten betennelse jeg sloss mot i det ene benet. Tre dager uten noen form for løping. Kun ro, tå hev og rulling av fot på en frossen brusflaske. Foten er i bedring, tå hev utføres i alle tenkelige og utenkelige situasjoner mens brusflasken de siste to kveldene har vært i fryseren.
I dag var det den stor dagen. Var jeg god i foten? Tanken var 8 km i rolig fart. Etter 1 km var det ikke noe god følelse som kom fra foten, heller tvert imot. Så da tok jeg til fornuft og stoppet. Dette er jeg stolt av, er nok alt for flink til å presse meg. Skal liksom klare det uansett! Men altså ikke i dag i, i dag hørte jeg etter. Stoppet og satt meg på sykkelen, og der satt jeg å trødde. 50 minutter alt i alt. Det positive var at jeg fikk blodpumpen til å gå. Humøret var faktisk ikke på bånn heller, selv om transportmiddelet ikke klarte å frakte meg en eneste millimeter. Humøret steg nok i takt med stigende puls og god musikk. Et helt greit alternativ frem til foten er på banen igjen, men ikke lenger heller;)

Da venter nemlig disse på meg!

Super motivasjon for å bli bra! Å for å bli bra må jeg være flink å lytte til kroppen og vise hensyn, selv om det gjerne innebærer ennå noen sykkeløkter. Det er jo tross alt bedre enn ingenting!