Ut fra vinterdvale

Da prøver jeg igjen..... Dette er nemlig fjerde gang jeg begynner på et innlegg. Begynner med friskt mot, men så leser jeg over og alt er "feil", eller innlegget forsvinner på mystisk vis,innholdet er for sutrette eller jeg glemmer hva som egentlig skulle skrives. Så nå ptøver jeg igjen.

Det som har opptatt meg den siste måned har vært av den alternative sorten. Januar måned starter i full firsprang. Avsluttende eksamen i begynnelsen av måneden ga utsikter for enorme mengder løping i etterkant. Å det ble det. Godt over 300 km, ikke værts for en liten dame som meg. Det ble løping før jobb, etter jobb, mens barna trente, sene kvelder og tidlige morgener. Februar fortsatt i samme tralten:-) God gli og fritt vilt! Helt til jeg løp med full fart rett inn i en potetmel tilværelse. Venstre legg hadde fått seg en solig og noe gjenstridig senebetennelse. (Den snirket som en pose potetmel). En uke utålmodig løpepause hjalp fint lite og ingenting. Månedsmedlemsskap på ICON ble kjøpt og det var bare å hive seg på elipsemaskinen.
Har et slik elsk/hat forhold til nettopp denne maskinen. Det er den som mang en gang har hjulpet meg å opprettholde kondisjonen (elsk) men årsaken til vårt forhold er utelukkende skade (hat). Det at jeg hver gang ender opp på den samme maskinen hjelper jo heller ikke.
Nå, en måned etter møte med potetmelveggen, er jeg så smått tilbake i løpeskoene.

Før denne lille pausen, ja for det er jo det det bare er, var jeg tidvis ganske trøtt og lei all løpinga. Selv om jeg ikke egentlig hadde grunn til det. Det var deilig når man først var kommet seg ut, men tankene var ofte tunge. Det var ofte mørkt ute, ofte vind og ofte regn. Det kjentes ihverfall slik ut. Tror gjerne at disse noe tunge tankene var kroppens forsøk på å bremse duracell kaninen. Men jeg valgte å overse det, tenkte at det nok bare var årstiden alle andre ting som lå bak det.

Så derfor ble løpepause er en fin tid til ettertanke. Man får reflektert litt over det man driver på med. Jeg har nok vært innom hele spekteret, fra å ikke delta i en konkurranse, til å vinne hele greia. Fra å savne løping til å være "lykkelig" skadet. Tror nok at å aldri løpe konkurranse er like usannsynlig som å vinne over alle. Har nemlig alt meldt meg på et løp og har flere på blokka. Det som de siste ukene virkelig har fått lov å blomstre er gleden ved å løpe. Det å komme ut på veier og stier å se at våren er på vei. La tankene flyte og beina jobbe sakte og sikkert fremover. Det kan jo bare ikke være bedre. Det at dagene blir lysere hjelper også bra på humøret.

Denne uken har jeg til nå hatt tre økter. Rolige og relativt korte. Prøvd å få varriert underlag samt vært bevist på å holde behaglig fart opp bakker og heller tatt det mest med ro nedover. Det siste sitter langt inne hos meg. Følelsen av å fly/sveve litt nedover bakkene er en klar favoritt. Nå er det en uke til med rolig tilvenning før jeg starter forsiktig opp med intervaller og litt mer smak på fart. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg mye til det. Lurer på om det fremdeles er noe fart igjen i meg.....

Ha en strålende, løpende helg alle sammen. Det skal ihvertfall jeg (etter jeg har vært hos tannlegen).

Et gjenopplivings forsøk.

Er jeg død? Nei, tydeligvis ikke. Er bloggen død? Nesten, tror jeg. Det har vært ei real bloggtørke på nesten 1 år! Er det på tide å begynne igjen? Gidder noen lese? Gidder jeg skrive? Det beste svaret på dette er; kanskje. Så med andre ord, vil tiden vise.

Når jeg først har startet et tappert gjennopplivings forsøk må jeg gjerne klore ned noen velvalgte ord. Jeg er fremdeles hun som liker å løpe, og jeg liker det gjerne ennåmer nå enn sist. Jeg har løpt jevnt og trutt i flere år nå. Holdt meg skadefri i forhold til løosrelaterte skade. Har hatt noen små tryn i høsten som var. Disse var uendelig dårlig timet! En måned før jeg skulle stå på startstreken i Amsterdam klarte jeg å snuble i en små Stein og pådra meg en aldri så liten forstuing. Høyre ankel ble blålilla og dobbelt så stor. Løpeskoene ble parkert og inn rullet ergometersykkel og elipsemaskin. Å stå tre timer på elipsemaskin er ikke helt det samme som tre timer på asfalt med deilig vind i ansiktet. Oppkjøringen til årets store løpemål ble alt annet enn planlagt. Men jeg kom meg etterhvert tilbake i løpeskoene og var på plass i Olympiastadion når startskuddet gikk. Hva foten angikk fungerte alt tipp topp de 42,2 kilometerne som sto på planen. Magen derimot hadde ikke fått trent på å løpe så lenge med påfyll av ymse sportsdrikker. Har trent meg opp til å ikke ta inn særlig mye næring på langturene, det fungerer veldig greit på trening. Nå skulle en i urgangspunktet ømtålig mage klare å fortære fremmed uprøvd næring. Alt vel frem til 27 km, så var kvalmen et faktum. Det eneste som fungerte var å justere farten slik at magen var enig. Forsøket på å komme i mål på under 3:30 røk med 5 min og 35 sek. Bitre lite grann surt i ettertid, men helt innafor hva oppladning og mage angikk! Champisen ble sprettet og den glade løper levde lykkelig igjen. 

                                    

     

Helt til jeg to uker senere snublet i en kvist og måtte hentes av min kjære mann midtskogs. Samme ankel forstuet igjen. Juhuuuu for kløna! Litt ro, kompresjon og elevasjon før asfalten på nytt ble inntatt. Lite fart, kun asfalt og opptreningsøvelser ut året. 

Slik ble altså 2015 inntatt. Nå er jeg igang med fart på intervallene, langturene øker i lengde og en gang i uka beveger kløna seg i terrenget. Her skal ankler trenes opp og herdes! Hva mål angår er ting ikke på langt når spikret. Tidene fra i fjor skal forbedres, så gjenstår det bare å se hvor og når det skjer. Med andre ord, jeg har muligens noe mer å skrive om likevel. 

Opptrening av ankler og gjennoppliving av blogg fortsetter! Terreng x1/uke og blogg x1/uke(kanskje). 

Vår i luften!

Ja jeg er fremdeles i livet om noen lurte. Har vært lenge siden sist nå. Har vel vært inne i en eller annen form for vinterdvale. Her på Vestlandet har vi ikke hatt den mest snørike vinter kan man trygt si. Det var ei helg det var mye snø her, men da var vi bortreist.
I januar blåste det. Det var stort sett motvind ( og nordavind fra alle kanter som en vis Ivo Caprino figur uttalte for mange år siden). Det ble likevel løpt, noen intervall økter, noe mer komfortøkter og hver uke ble avsluttet med langtur på ca 20 km. Å løpe de lange turene er noe jeg liker spesielt godt. De koster liksom ikke så mye, man får tid til å oppleve litt og tid til å tenke. Nå skal det videre sies at mange av turene i januar gitt i selskap med tre andre spreke kvinner. Av slikt blir det noe mindre tenking men desto mer snakking:)

Fire par joggesko med sprekt innhold klare for tur..

Så kom februar. Løp da også, mindre vind og mere regn. Hadde nok noen klare dager også, men kan liksom ikke huske dem i blant alle de regntunge dagene. Måneden ble avsluttet med en deilig vinterferie på fjellet sammen med herr KaOs og de tre små kaosene. Her ble det stor grad av alternativ trening. Lite løping med ca to meter snø. Det ble derfor flytting av store mengder snø fra diverse tak, foran vinduer og foran døren til skibua. Med andre ord, styrketrening! Vi fikk også på oss skiene noen ganger for å prøve om de fremdeles virket. Det gjorde de. Tror de var mindre glatte enn i fjor. Minstemor har ikke alltid vært like motivert for skigåing og da klages det på at " de er jo glatte". I år derimot føyk hun avgårde, både nedover og oppover! Rene Marit Bjørgen.

Å nå er endelig mars her.  Dagene blir lysere og en aner at det faktisk finnes blå himmel. Her løpes det fremdeles. Merker at tankene de siste ukene har begynt å bevege seg mer og mer over på å strukturere treningen, legge litt planer for løpsdeltakelse og tilhørende fartsøkning. Har fremdeles ikke spikret så mange løp ennå, heller ikke kommet ordentlig i gang med den store strukturen, men det er på vei kjenner jeg. Og jeg gleder meg. Til både lysere tider og mer fart under beina. Om det er mulig da;) Nytt våren videre folkens.    

             

Et år som løper.

Ja nå er 2013 over og vi er alt i gang med 2014.

2013 er året jeg løp hele året.

2013 er året jeg satt perser i alle løp jeg deltok i. Kanskje ikke så rart da det var dette året jeg stort sett var debutant i alle løp. De løp jeg løp for andre gang hadde hatt et år å forberede meg på, så det skulle vel bare mangle at jeg ikke skulle forbedre meg.

2013 var Siddisløpet, mål under 40 min på de drøye 8 km, resultat 38:39

2013 var elitelaget i Holmekolstaffeten på etappe Besserud ned, mål under 6 min, resultat 5:58

2013 var Frøylandsvatnet rundt 16,6 km, mål negativ splitt, resultat 1:24 og negativ splitt.

2013 var Stavanger Maraton 10 km, mål holde igjen å ta det som ei langintervall økt samt under 50 min, resultat holdt igjen til 1 km igjen og målgang etter 46:41 min

2013 var Oslo Maraton 42,2 km, mål var under 4 timer og overlevelse, resultat 3:48:35 og en fantastisk opplevelse.

2013 var i løp i Arboret trimmen, resultat klassevinner ( vi var to løpere)

2013 var 3sjøers halvmaraton, mål var å sprekke og komme langt ut fra komfortsonen, resultat ble full sprekk og totalt fravær av komfort og målgang etter 1:43:25 (3:25 min forsent ;))

2013 var et spennende år!

Mål for 2014? 

Forbedre tidene mine?

Delvis

Fortsette å løpe?

Ja

Bli glad av å løpe?

Definitivt!

     Velkommen 2014

        Beina og skjørtet er klare!

Å løpe i vinden

Så var vi kommet ennå en uke nærmere jul. Den siste uken har for min del vært travel! Å målet om å løpe 4-5 økter i uka har ikke kommet helt i havn, men pytt. 

Uka startet med hviledag på mandagen. Kjente at kroppen trengte det sårt etter forrige ukes milsluking. Tirsdag bar det på fellestrening med gjenen fra GTI. Det var langintervall som sto på planen 3:30 x 12 med 1 minuttspauser. ( en periode med 30 sek pause da jeg så feil på klokka, to ganger) En knall økt, alltid kjekt å løpe med gjengen! Onsdag holdt jeg med hjemme, hvile var nok lurt etter første virkelige intervalløkt på en måned. Det at jeg hadde en innlevering som skulle være ferdig torsdag kveld var nok også noe av årsaken til løpefrien. 

Torsdag var planen glassklar, 12 km i moderat fart:-) Elsker de øktene med litt fart men ikke for mye. Føler liksom at jeg virkelig løper, men blir ikke helt tom! Som sagt glassklar plan og stålmotivert! Så kommer Bodil og ødelegger a l t. Vi blir bedt av metrologene om å holde oss INNE, sentrum blir stengt, trær rotvelter, det snør og Bodil har tydeligvis ei real syreøkt. 

             Hei hvor det blåser

Så planen om de 12 kilometerne ble blåst bort:(

Fredags morgen var tydeligvis Bodil litt sliten, for meg betydde det mindre vind og lufting av joggeskoene. Det var kommet endel snø i løpet av natten, så med ull innerst og julemusikk i ørene bar det ut. Det ble noen tunge kilometer. Snø er tungt de første gangene. At det blåste opp gjorde det ikke lettere, eneste lyspunktet var de lystige juletonene i ørene. 

        Mizuno, snø og grus blir tilsammen høye hæler!

Lørdag var jeg på skolen hele dagen ( å ja jeg fikk levert oppgaven innen fristen) etterfulgt av familieselskap hjemme hos mine foreldre. Alltid veldig koselig. 

Men altså bare to økter på 6 dager. Så da var det bare å slå på vekkerklokken å ta turen ut søndag morgen for resten av gjengen våknet. Hadde en svært våt og deilig tur rundt om i hjem bygden min. Gøy å se steder man ikke har vært på på mange år. Beina var gode, musikken upåklagelig og Bodil var reist videre. 

          Dette er beviset;)

Når jeg kom hjem var frokosten nesten klar, jeg har fått meg ei økt og dagen ligger klar forran oss. En deilig følelse, og det gjør ikke noe at det "bare" ble tre økter. Det var tre økter som alle ga meg noe på hver sin måte og det er jo det viktigste. 

Ha en god 2. Søndag i advent alle sammen. 

Mitt lille prosjekt

Så var vi endelig kommet til adventstiden. Å det ble advent her i huset også, stjernene er oppe, sviblene på plass og fire lilla lys er i staken! Men gu så fort denne høsten har gått! Super fort.

Så var det mitt lille prosjekt da. 

Har i oktober og november hatt som mål å løpe flere økter i uken. Øke fra tre fire økter til fire fem økter. Å fortrinnsvis fem økter. En ting som har vært viktig for meg har vært at selv om mengden øker skal jeg ikke oppleve den store trettheten. Den siste måneden " arbeidsmåneden" før Oslo maraton kjente jeg på en uendelig tretthetsfølelse. Beina virket, hodet virket og jeg løp, men jeg var liksom alltid sliten eller trett. Dette har jeg passet på å forsøke å unngå nå trass i økte antall økter per uke. Å jeg føler jeg stort sett har lyktes. Har ikke hatt så mange intervalløkter, men byttet de ut med tempo økter. Årsaken til det har ene og alene vært på grunn av den evinnelige tidsklemmen. Rekker liksom ikke rolig oppvarming 2 km så  dragen på 6-8 x 1000 for så å ha 3 km nedjogg. Da har 50 minutter i tempo blitt resultatet. Men det funker sikkert for noe. Langturene har gjerne blitt tatt på dagtid før jeg skal på skolen om kvelden. De har heldigvis blitt slik de skal, rolige rolige rolige. 

Å hvor er jeg nå etter to måneder? Jo jeg har kommet meg opp i fire til fem økter i uka, jeg er ikke supersliten og har ikke fått noen ukjente skumle vondter. Ergo kroppen har tålt økningen! 

 

Å denne uken ble for meg den uka med flest kilometer noen sinne, 73,5 km!

Så nå er det bare å jobbe videre. Om litt tid begynner jeg nok å spisse treningen mer, å da med 2014 sitt hovedmål som fokus. Nemlig Amsterdam marathon:-) Men på den veien er det heldigvis mange kjekke delmål som skal forseres, de gleder jeg meg like mye til. 

Ha en riktig god adventstid alle sammen!

3 sjøers 2013

Da er vestlandets flotteste løp vel overstått. 3 sjøers er et løpe som arrangeres i Stavanger i begynnelsen av november hvert år. De siste årene har løpet vokst og vokst i forhold til deltakere. I år var taket satt til 1800 ( i fjor løp i underkant av 1000 hele distansen) og det taket ble nådd! Helt utrolig flott. Som medlem av arrangørklubben var jeg stolt over å kunne bære klubbdrakten denne dagen! I år klaffet alt.

Min gode løpsvennine og jeg hadde strategien for løpet klar. Vi skulle ut av alt som hete kontroll og komfortsonen. Denne dagen skulle det løpes med beina, ikke med hode! Vi stilte oss bak drømmeballongen der det sto 1:40. Vi skulle holde følge så lenge vi klarte, vi viste vi kom til å sprekke og det var meningen. Jeg er et svært systematisk og planlagt menneske når det gjelder løping. Holder meg stort sett alltid til planen, kan gjerne endre plan i siste liten, men den holdes slik den skulle. Jeg liker også å ha tingene mine med meg. Drikkestasjoner tar tid, jeg liker ikke drikken gjerne osv osv. Denne dagen lå drikkebelte hjemme. En annen ting jeg  alltid har med er den søte lille ipoden min, den lå også hjemme. Faktisk lå den i løpejakken som nettopp hadde vært i vaskemaskinen, ipoden er nå død:( Så altså en plan om å gjøre alt annerledes og en plan om å gå på en real smell. Å det ble det!

Når det var gått 16 km kom smellen for meg, kilometertidene krøp over fem tallet, beina var som bly, tankene var ennå tyngre. Men jeg løp fremdeles. Klarte til og med å dra ned siste kilometertiden til godt under fem:) Kom meg over mål og holdt på å besvime og spy på en gang. En hyggelig mann som hadde løpt sammen med meg kom bort å snakket til meg, husker ikke et ord av hva han sa og ennå mindre hva jeg svarte eller om jeg svarte. 120% tom!

På vei.

 Etter en ørliten porsjon lapskaus jeg klarte å tvinge i meg samt en halvliter med noe drikke begynte jeg å klarne opp. Fant sekken min, skiftet litt klær, snakket med kjente og fikk sjekket slutt tiden min. 1:43:25 å dette er bestenotering for meg. Supårfornøyd med å klare denne tiden i en relativt krevende løype.