Au,au,au!!!

Ja det stemmer. Det som begynte som et litt stølt kne for en uke siden er nå blitt et dobbelt så stort kne.
Det at man kjenner litt små vondter har jeg utviklet et svært platonisk forhold til. Dersom du ikke dør av det eller det blør så overses det (Det er vel det som er ulempen med å være sykepleier). Så derfor har jeg ikke vært spesielt flink til å lytte til slike vondter. Stort sett går det veldig bra. Bortsett fra denne gangen. Etter endt halvmaraton var kroppen sliten, det var jo forsåvidt greit og jeg bekymretjemeng ikke nevneverdig. Når jeg etterhvert skulle strekke ut de noe trette beina kjente jeg at høyre kne fremdeles var litt tregt. Liksom vondt å få lagt leggen inntil låret for å strekke ut lårmusklene. Men i grunnen ikke verre enn hva som kunne forventes. Ble hentet av familien og vi dro hjem for å nyte det som var igjen av dagen.
Søndag begynte noe å skje. Startet dagen med å mikse 3 liter lapperøre, for så å suse innover til ishallen på dugnad. Salg av lapper og pølser til skøyteglade store og små. En utrolig takknemlig jobb. Det var fullt trøkk fra vi entret ishallen til de 6 literen med lapper og uendelige mengdene med pølser var borte! Super innsats fra både selgere og kunder!
Vel hjemme var klærne klare for å skiftes (stekeosen var merkbar). Da fikk jeg meg en liten overraskelse. Det kneet som hadde knirket litt var nå blitt dobbelt så stort! Og det er det ennå!
Kjenner at det begynner å irritere meg mer enn nødvendig, vondt er det også. Så i kveld ble planen om å løpe en deilig mil omgjort til å slite sofa. Ikke noe jeg er spesielt overlykkelig over. Men det er vel på tide at søsteren følger egne råd. Nemlig å la det stakkars kneet få hvile selv om det ikke er dødt eller blør.

Så her sitter jeg i sofaen, med kneet på en pute.  Det som er fordelen er vel at jeg kan lese litt. Det er nok egentlig på høy tid å lese før helgens forelesninger begynner. (skippertak er mitt mellomnamn når det gjelder skole)
Så ikke så galt at det ikke er godt for noe, håper jeg