Tidstyven har vært på fære igjen...

....ja tid er nok noe de fleste av oss skulle hatt mer av. Jeg erindrer at som barn følte jeg at tiden stort sett gikk alt for sent. Enten det var før jul, før gebursdag eller timene i klasserommet. Den gikk kanskje litt for fort de gangene man var sammen med venninner og holdt på med noe spennende. Men det teltes liksom ikke. Tid var noe man hadde i store mengder. Så vidt meg bekjent har døgnet like manger timer i dag som det hadde på det blide 80-tallet. Det bare oppleves ikke alltid slik.

Høsten er ofte en travel periode. De tre ukene med sommerferie setter liksom hele familiestrukturen ut av spill. Før sommeren har man  kontroll og ro på ting, etter ferien BOM og kaoset er fullkommet. Egentlig rart det der. Det er jo tross alt de samme barna som bedriver de samme aktivitetene, til samme tid og det er de samme foreldrene som skal koordinere det. Men likevel, kaos. Klokka løper og vips er det et faktum at man i kveld også er noe sent i seng. Å slik går no dagane.

 Selv om kaoset noen ganger er komplett, så klager jeg ikke. Jeg liker faktisk dette kaoset! Jeg liker å oppleve at  om det er mye på programmet, så kommer vi i mål. AS familie mestrer det:-) Det som likevel er et faktum er at noen ting klarer man ikke å ha helt styr på. Det ene er middagene, det blir gjerne et stykke brød og en frukt for treninger. Så får vi heller ta noe varmt til kvelden. Middagsrester er veldig kjærkommet, da får vi i dem noe litt mer næringsfylt før fotballkampen. Andre ting denne løpende tiden går utover, er nok husarbeid.... men klærne er reine selv om de ligger ubrettet i kurven. I tillegg har vi plutselig fått husdyr. Hybelkaniner er ålreite dyr. Ikke skal de luftes, ikke skal de mates og når de blir for masete er det bare å støvsuge dem bort. Genialt! Det eneste jeg skulle ønske jeg hadde litt mer tid til var å sette meg ned å lese og da helst om løping. Å gjerne vært litt flinkere til å oppdatere denne bloggen. Men slik rekker man altså ikke alltid.

Det jeg likevel rekker og som jeg syntes er mye viktigere er: å løpe:-) Dt har vært en bra høst, jeg har fullført de fleste av planlagt økter og ikke minst holdt meg skadefri. I år som i fjor er det Amsterdam maraton som er det store løpemålet.  I skrivende stund er det store målet under to uker unna. Til ev viss grad begynner dette så sige inn over meg, men ikke helt. Om det bekymrer meg?? Kanskje, kanskje ikke, jeg vet egentlig ikke.

Før maraton liker jeg å ha hatt litt konkurranser i beina ikke så langt unna. I år valgte jeg meg ut halvamaraton under Stavanger maraton. Dette skulle gå bra, det skulle bli atter en ny pers. Jeg hadde trent mer, var raskere enn i fjor, alt lå til rette. Dagen kom, nervene kom plutselig i mangedobbel kaliber. Hadde i uka før løpet kjent noe murring i en fot, men det ga seg. Beina var blytunge, så var hodet. Jeg hadde ikke lettet opp noe særlig før løpet, men dette skulle jeg perse på rutiner. Løpet startet og avgårde med oss. Den første kilometeren gikk litt sent, neste likeså, det var en kamp for hver kilometer. Hvor var energien, hvor var de positive tanken, hva skjedde?? Passerte 10 kilometer som planlagt, men det var blytungt. Hadde hatt en del motvind fra 7 kilometer, men motvind er jeg jo egentlig vant med. Gel ble tatt som planlagt, det gikk greit, ingen ubehag i magen. Nå skulle nok energien kikke inn. Men det lot vente på seg. Ved 12 kilometer var jeg tom, ved 13 kilometer var hodet tomt og ved 14 kilometer stoppet jeg. JEG STOPPET, jeg gikk ikke engang. Bare sto der.....
Jeg var tom, hodet var tomt og beina sto stille. Flere hyggelige løpere oppmuntret og ville ha meg med. Men jeg sto der. Etter noen minutter kom jeg på at jeg skulle være på dugnad for fotballen om ikke så alt for lenge. Jeg måtte altså komme meg hjem. Begynte så smått å løpe, først veldig sakte, så økte jeg noe på og etter hvert fant jeg en viss rytme og kom meg fremover. Var irritert og overrasket over meg selv, hvorfor stoppet jeg? Hvorfor hadde jeg bare stått det?? Den dag i dag vet jeg ikke, har hatt mange tunge stunder i løp, men aldri slik som dette. Jeg kom meg i mål, tiden var ikke noe å skrive hjem om og solen var alt for varm. svært lite seiersrus kan man si. Heldigvis varte det ikke så lenge, møtte to euforiske maratonløpere i skifteteltet. De hoppet, de jublet og deres energien smittet. Shit la gå, selv om jeg hadde hatt et dårlig løp, var det andre som ikke hadde. Å glede seg på andres vege er faktisk også deilig:-)

Etter løpet kom også flere gode løpevenner bort til meg, ei av de sa at "kjipt i dag, glem det til i morgen. Du SKAL ikke slutte å løpe" Vi snakket litt og ble fort enige om viktigheten av å komme seg på en ny konkurranse. Allerede samme kveld var planen klar, 10000 meter på bane! Så en torsdag ikke mange ukene etter sto jeg på startstreken igjen. Denne gangen var målsetningen å ha en god løpsopplevelse. Tiden fikk bli det den ble. Feltet startet og jeg fant fort min fart. Og den holdt jeg, klarte å få til en negativ splitt og kom i mål noen 4-5 hundredeler unna pers. I løpet av de 25 rundene på en løpebane på Jæren kom virkelig løpe gleden og konkurranse gleden tilbake. Å løpe er gøy, særlig når man ligger litt foran skjema til tidstyven:-)

Så nå er alle forberedelsen før Maratonet gjort. Tidstyven har jeg klart å holde bak meg og de siste 10 dagene nå er det nedtrapping og overskudd som gjelder. Å nedtrapping gjør at denne tyven faller ennå lenger bak skjema. Mil blir fort til smil, håper jeg igjen smiler i Amsterdam.

Smil rett før målgang i 2014

                               

Og vips, der var sesongen over!

Nå er siste løpet i vårsesongen over. 

20 juni var det dags for vårens siste løp. I år var det Frøylandsvatnet rundt som ble avslutningsløpet for vårsesongen. Det er, som navnet sier, en runde rund vannet. Frøylandsvatnet ligger på Jæren, nærmere bestemt i Klepp og Time kommune. Starten går fra idylliske Sandtangen. For en gangs skyld hadde jeg betalt startavgiften i god tid før løpet(det er faktisk noe jeg har gjort i hele år(C:) Så når jeg kom ca 40 min før start var det bare å plukke opp nummeret for så å hilse på kjentsfolk. Mange blåkledde GTI'ere hadde tatt turen til Bryne denne ettermiddagen. Så praten gikk raskt og etterhvert ble det litt oppvarming også. Å så litt plutselig måtte vi gå frem til start og vips var vi igang. 

Hadde før løpet lagt en slagplan. En noe hårete plan sådan, med innlagt mulighet for å gå på en liten smell. Startet som planlagt, og holdt meg der. Selv om folk hastet forbi, holdt jeg meg på plan! Satset på å ta hevn, nærmere mål;-) Ved 8 kilometer skviset jeg i meg en gel og litt medbrakt vann. Så var det bare å la E-stoffene virke og starte planen om hevnen. De siste 7 kilometerne går på grus og er noe mer kupert enn de første 9. Holdt farten på plan og gunna på! Tok innpå både den ene og den andre. En smått frydfull følelse. Hadde ei lagvenninne i kikkerten. Hun tok av som et diesel lokomotiv mot mål, hang meg litt på. Men kontrollert. Har i tidligere løp klart å ta henne den siste kilometeren. Håpte på dette denne gangen også. Nærmet med ryggen hennes, det eneste var at målstreken også nærmet seg. Å vips der var jeg.......i mål! 8 sekunder etter lagvenninnenes rygg. 

Denne gangen var Silje best(C:

Så nå er konkurranse skoene lagt på hylla frem til høsten og ressursperioden påbegynt. Nå skal det samles kilometer og fart frem mot høsten og årets hovedmål. Amsterdam maraton. Har 5-6 minutter å plukke på den løypa fra i fjor!

        Dagens morgentur omgivelser.

Riktig god sommer, spis mye is og løp med et smil! 

Sesongen har startet.

Sesongen har plutselig startet. Var jeg klar? Nei! På ingen måte. Etter en noe miserabel høst og vinter med overtråkk og senebetennelse sier vel det meste seg selv. En måned uten løping gjør ikke akkurat underverker for løpsformen. Hverken fysisk eller i hode. Å når påsken kommer deisende rett etter at man så smått har begynt å løpe er jo heller ikke det mest ideelle. Ihvertfall ikke om man befinner seg i fjellheimen. 

Uansett sesongen starter, og man må bare henge med. 

For meg startet den i år hardt og brutalt med 1800 m utfor. Testløp til Holmenkollstafetten. Dette var de sarte bena mine aldeles ikke forberedt på. Etter  tohundre meter ville de helst stoppe. Kom meg likevel med bakken, å det på samme tid som i fjor. Sjokkert og fornøyd. To dager senere var det på ann igjen. Nå var det 600m testløp på bane. Urutinert som få startet jeg spurten alt for sent. Å holde mye igjen på denne distansen viste seg å ikke være den beste taktikken. Kom meg likevel i mål på to minutter. Æren i behold og ny erfaring tilegnet. 

Lørdag 18 var to dager etter. Helt siden i fjor hadde jeg og våre tre barn planlagt deltakelse i et lokalt løp. Morten løpene. Dette er et av de små og utrolig koselige løpene. Det er lav fachion faktor og høy bolle faktor. Løypa går inni skogen på rene teppegulvet. Mellom trær, over nedfallstrær,  opp bakker og ned bakker. Nærmere naturen kommer man ikke. I år ble det mor og de to eldste som stilte til start. Far var bortreist og minsta i gebursdagselskap. Siden jeg hadde to testløp friskt i minne i bena var strategien glassklar; betale startavgift for å støtte primusmotor bak løpet og ta turen som en god løpetur. Barna startet først og ga alt de henholdsvis 1 og 2 kilometer lange løypene. Mor heiet og det fikk være oppvarming;) Så snart de var i mål var det medaljer, godmorgen yoghurt og boller. Så mye boller de kunne klare å få i seg. Derav den svært høye bollefaktoren! Å så bar det avgårde for hu mor. Hadde på testløpene og de siste konkurransene vært i overkant nervøs før start. Mens denne lørdagen inni skogen var det ikke ei nerve å spore. Starten gitt og jeg jogget ut. Fant meg en rygg å koste meg. Da skolissen til ryggen løsnet og hun stoppet var det opp til meg. Konkurranse hode hadde nok da slått seg på. Nøt turen, men jobbet også for å holde jevn fart. Kom meg over målstreken, fikk bolle og medalje jeg også. På vei til bilen sa en venninne av meg; du var jo nummer to av damene over målstreken. Å jaggu hadde hun rett. En real boost for selvtilliten. Å det skulle trenges. 

    

Tirsdagen var det nemlig igjen klart for testløp, denne gang 1200m på bane. Egentlig en grusom distanse, men heldigvis lengre enn 600m. På startstreken var den heller nervøse utgaven av undertegnede tilstede. Det som var nytt fra sist gang var den fantastisk opplevelsen før start lørdagen. Jobbet med å få henne frem. Starten gikk og avgårde var vi. Runde en gikk greit. Runde to var den runden jeg skulle jobbe å holde farten. Det gikk greit. Runde tre var slutten. Når det var snaue 300 m igjen våknet noe i kjelleren og beina hørte på hodet. Vi ga jernet! Løp forbi løpere og akselererte helt frem og over målstreken! Tiden ble 7 sekunder raskere enn året før. Sliten og godt fornøyd når jeg kom hjem den kvelden. Nå kunne sesongen starte, og det gjorde den. Med Siddisløpet den 25 april. 

Siddisløpet er et tradisjonsrikt løp som har gått av saben siden åttitallet. Her er det meste med. Fra de som snaut kan gå til superspurterene i tet. I år hadde også arrangørene fått med selveste Ron Hill:-) Gti stilte også mann sterke! Å blant dem var altså jeg. Dagen begynte med regn og vind, ekte vestlandsvær. Etter litt hodebry og meldinger med Silje var antrekket klart. Knetights, lett ultrøye og klubb t-shirt. Musikken ble denne gangen også hjemme. Av to grunner, fare for oversvømmelse i telefon og det faktum at hode skulle hjelpe med de 8,2 kilometerne rundt Store Stokkavannet. 

Oppvarmingen ble lett jogg fra bilen og ned til vannet. For så å innta plassen i den uendelig lange do-køen. Etter et lite, men nødvendig besøk her bar det opp mot start. Fant en formidabel stor Gti blå horde å menget meg med dem. Litt snakk om løst å fast, de fleste hadde klare målsetninger som man forlegent prøvde å nedjustere. Så var det plutselig klart for å stille seg klart til start. Av erfaring stilte jeg meg overmodig langt fremme. Når så mye folk skal ut på så lite område er det bare å komme seg foran. Å der gikk starten. Klarte å holde meg på beina og kom greit avgårde. Turen rundt vannet ble som forventet. Vind på enkelte steder og ly andre steder. Hodet jobbet godt sammen med beina, og det trenger man i dette løpet. Folk løper tett og ofte ujevnt. Ingen rygger å henge på, så her må man gjøre jobben selv. Klarte å holde grei fart, fokuserte på Gti'ere lengre fremme og jaktet sakte og sikkert på dem. Hodet var konstruktivt og offensivt og beina lydige. En kilometer før mål var jeg i rygg på de jeg jaktet, å da var det bare å finne frem det siste av krefter. Økte jevnt og var forbi, opp den siste bakken og inn siste meterne opp mot gresset og mål. Å der var hun jaggu i mål i år også:-) Sliten, men fattet. Klarte til og med å stoppe klokka og fikk riktig målgangtid. Mål, alt under 35. Fasit 34:48! 

 

Så ja, sesongen er definitivt i gang selv om jeg ikke var klar. Lurer på om man egentlig blir klar noen gang? Uansett, så er det bare å hoppe i det å la det briste eller bære. 

God søndag og lykke til med sesongen videre. 

Vår i luften!

Ja jeg er fremdeles i livet om noen lurte. Har vært lenge siden sist nå. Har vel vært inne i en eller annen form for vinterdvale. Her på Vestlandet har vi ikke hatt den mest snørike vinter kan man trygt si. Det var ei helg det var mye snø her, men da var vi bortreist.
I januar blåste det. Det var stort sett motvind ( og nordavind fra alle kanter som en vis Ivo Caprino figur uttalte for mange år siden). Det ble likevel løpt, noen intervall økter, noe mer komfortøkter og hver uke ble avsluttet med langtur på ca 20 km. Å løpe de lange turene er noe jeg liker spesielt godt. De koster liksom ikke så mye, man får tid til å oppleve litt og tid til å tenke. Nå skal det videre sies at mange av turene i januar gitt i selskap med tre andre spreke kvinner. Av slikt blir det noe mindre tenking men desto mer snakking:)

Fire par joggesko med sprekt innhold klare for tur..

Så kom februar. Løp da også, mindre vind og mere regn. Hadde nok noen klare dager også, men kan liksom ikke huske dem i blant alle de regntunge dagene. Måneden ble avsluttet med en deilig vinterferie på fjellet sammen med herr KaOs og de tre små kaosene. Her ble det stor grad av alternativ trening. Lite løping med ca to meter snø. Det ble derfor flytting av store mengder snø fra diverse tak, foran vinduer og foran døren til skibua. Med andre ord, styrketrening! Vi fikk også på oss skiene noen ganger for å prøve om de fremdeles virket. Det gjorde de. Tror de var mindre glatte enn i fjor. Minstemor har ikke alltid vært like motivert for skigåing og da klages det på at " de er jo glatte". I år derimot føyk hun avgårde, både nedover og oppover! Rene Marit Bjørgen.

Å nå er endelig mars her.  Dagene blir lysere og en aner at det faktisk finnes blå himmel. Her løpes det fremdeles. Merker at tankene de siste ukene har begynt å bevege seg mer og mer over på å strukturere treningen, legge litt planer for løpsdeltakelse og tilhørende fartsøkning. Har fremdeles ikke spikret så mange løp ennå, heller ikke kommet ordentlig i gang med den store strukturen, men det er på vei kjenner jeg. Og jeg gleder meg. Til både lysere tider og mer fart under beina. Om det er mulig da;) Nytt våren videre folkens.    

             

Et år som løper.

Ja nå er 2013 over og vi er alt i gang med 2014.

2013 er året jeg løp hele året.

2013 er året jeg satt perser i alle løp jeg deltok i. Kanskje ikke så rart da det var dette året jeg stort sett var debutant i alle løp. De løp jeg løp for andre gang hadde hatt et år å forberede meg på, så det skulle vel bare mangle at jeg ikke skulle forbedre meg.

2013 var Siddisløpet, mål under 40 min på de drøye 8 km, resultat 38:39

2013 var elitelaget i Holmekolstaffeten på etappe Besserud ned, mål under 6 min, resultat 5:58

2013 var Frøylandsvatnet rundt 16,6 km, mål negativ splitt, resultat 1:24 og negativ splitt.

2013 var Stavanger Maraton 10 km, mål holde igjen å ta det som ei langintervall økt samt under 50 min, resultat holdt igjen til 1 km igjen og målgang etter 46:41 min

2013 var Oslo Maraton 42,2 km, mål var under 4 timer og overlevelse, resultat 3:48:35 og en fantastisk opplevelse.

2013 var i løp i Arboret trimmen, resultat klassevinner ( vi var to løpere)

2013 var 3sjøers halvmaraton, mål var å sprekke og komme langt ut fra komfortsonen, resultat ble full sprekk og totalt fravær av komfort og målgang etter 1:43:25 (3:25 min forsent ;))

2013 var et spennende år!

Mål for 2014? 

Forbedre tidene mine?

Delvis

Fortsette å løpe?

Ja

Bli glad av å løpe?

Definitivt!

     Velkommen 2014

        Beina og skjørtet er klare!

Å løpe i vinden

Så var vi kommet ennå en uke nærmere jul. Den siste uken har for min del vært travel! Å målet om å løpe 4-5 økter i uka har ikke kommet helt i havn, men pytt. 

Uka startet med hviledag på mandagen. Kjente at kroppen trengte det sårt etter forrige ukes milsluking. Tirsdag bar det på fellestrening med gjenen fra GTI. Det var langintervall som sto på planen 3:30 x 12 med 1 minuttspauser. ( en periode med 30 sek pause da jeg så feil på klokka, to ganger) En knall økt, alltid kjekt å løpe med gjengen! Onsdag holdt jeg med hjemme, hvile var nok lurt etter første virkelige intervalløkt på en måned. Det at jeg hadde en innlevering som skulle være ferdig torsdag kveld var nok også noe av årsaken til løpefrien. 

Torsdag var planen glassklar, 12 km i moderat fart:-) Elsker de øktene med litt fart men ikke for mye. Føler liksom at jeg virkelig løper, men blir ikke helt tom! Som sagt glassklar plan og stålmotivert! Så kommer Bodil og ødelegger a l t. Vi blir bedt av metrologene om å holde oss INNE, sentrum blir stengt, trær rotvelter, det snør og Bodil har tydeligvis ei real syreøkt. 

             Hei hvor det blåser

Så planen om de 12 kilometerne ble blåst bort:(

Fredags morgen var tydeligvis Bodil litt sliten, for meg betydde det mindre vind og lufting av joggeskoene. Det var kommet endel snø i løpet av natten, så med ull innerst og julemusikk i ørene bar det ut. Det ble noen tunge kilometer. Snø er tungt de første gangene. At det blåste opp gjorde det ikke lettere, eneste lyspunktet var de lystige juletonene i ørene. 

        Mizuno, snø og grus blir tilsammen høye hæler!

Lørdag var jeg på skolen hele dagen ( å ja jeg fikk levert oppgaven innen fristen) etterfulgt av familieselskap hjemme hos mine foreldre. Alltid veldig koselig. 

Men altså bare to økter på 6 dager. Så da var det bare å slå på vekkerklokken å ta turen ut søndag morgen for resten av gjengen våknet. Hadde en svært våt og deilig tur rundt om i hjem bygden min. Gøy å se steder man ikke har vært på på mange år. Beina var gode, musikken upåklagelig og Bodil var reist videre. 

          Dette er beviset;)

Når jeg kom hjem var frokosten nesten klar, jeg har fått meg ei økt og dagen ligger klar forran oss. En deilig følelse, og det gjør ikke noe at det "bare" ble tre økter. Det var tre økter som alle ga meg noe på hver sin måte og det er jo det viktigste. 

Ha en god 2. Søndag i advent alle sammen. 

Mitt lille prosjekt

Så var vi endelig kommet til adventstiden. Å det ble advent her i huset også, stjernene er oppe, sviblene på plass og fire lilla lys er i staken! Men gu så fort denne høsten har gått! Super fort.

Så var det mitt lille prosjekt da. 

Har i oktober og november hatt som mål å løpe flere økter i uken. Øke fra tre fire økter til fire fem økter. Å fortrinnsvis fem økter. En ting som har vært viktig for meg har vært at selv om mengden øker skal jeg ikke oppleve den store trettheten. Den siste måneden " arbeidsmåneden" før Oslo maraton kjente jeg på en uendelig tretthetsfølelse. Beina virket, hodet virket og jeg løp, men jeg var liksom alltid sliten eller trett. Dette har jeg passet på å forsøke å unngå nå trass i økte antall økter per uke. Å jeg føler jeg stort sett har lyktes. Har ikke hatt så mange intervalløkter, men byttet de ut med tempo økter. Årsaken til det har ene og alene vært på grunn av den evinnelige tidsklemmen. Rekker liksom ikke rolig oppvarming 2 km så  dragen på 6-8 x 1000 for så å ha 3 km nedjogg. Da har 50 minutter i tempo blitt resultatet. Men det funker sikkert for noe. Langturene har gjerne blitt tatt på dagtid før jeg skal på skolen om kvelden. De har heldigvis blitt slik de skal, rolige rolige rolige. 

Å hvor er jeg nå etter to måneder? Jo jeg har kommet meg opp i fire til fem økter i uka, jeg er ikke supersliten og har ikke fått noen ukjente skumle vondter. Ergo kroppen har tålt økningen! 

 

Å denne uken ble for meg den uka med flest kilometer noen sinne, 73,5 km!

Så nå er det bare å jobbe videre. Om litt tid begynner jeg nok å spisse treningen mer, å da med 2014 sitt hovedmål som fokus. Nemlig Amsterdam marathon:-) Men på den veien er det heldigvis mange kjekke delmål som skal forseres, de gleder jeg meg like mye til. 

Ha en riktig god adventstid alle sammen!

3 sjøers 2013

Da er vestlandets flotteste løp vel overstått. 3 sjøers er et løpe som arrangeres i Stavanger i begynnelsen av november hvert år. De siste årene har løpet vokst og vokst i forhold til deltakere. I år var taket satt til 1800 ( i fjor løp i underkant av 1000 hele distansen) og det taket ble nådd! Helt utrolig flott. Som medlem av arrangørklubben var jeg stolt over å kunne bære klubbdrakten denne dagen! I år klaffet alt.

Min gode løpsvennine og jeg hadde strategien for løpet klar. Vi skulle ut av alt som hete kontroll og komfortsonen. Denne dagen skulle det løpes med beina, ikke med hode! Vi stilte oss bak drømmeballongen der det sto 1:40. Vi skulle holde følge så lenge vi klarte, vi viste vi kom til å sprekke og det var meningen. Jeg er et svært systematisk og planlagt menneske når det gjelder løping. Holder meg stort sett alltid til planen, kan gjerne endre plan i siste liten, men den holdes slik den skulle. Jeg liker også å ha tingene mine med meg. Drikkestasjoner tar tid, jeg liker ikke drikken gjerne osv osv. Denne dagen lå drikkebelte hjemme. En annen ting jeg  alltid har med er den søte lille ipoden min, den lå også hjemme. Faktisk lå den i løpejakken som nettopp hadde vært i vaskemaskinen, ipoden er nå død:( Så altså en plan om å gjøre alt annerledes og en plan om å gå på en real smell. Å det ble det!

Når det var gått 16 km kom smellen for meg, kilometertidene krøp over fem tallet, beina var som bly, tankene var ennå tyngre. Men jeg løp fremdeles. Klarte til og med å dra ned siste kilometertiden til godt under fem:) Kom meg over mål og holdt på å besvime og spy på en gang. En hyggelig mann som hadde løpt sammen med meg kom bort å snakket til meg, husker ikke et ord av hva han sa og ennå mindre hva jeg svarte eller om jeg svarte. 120% tom!

På vei.

 Etter en ørliten porsjon lapskaus jeg klarte å tvinge i meg samt en halvliter med noe drikke begynte jeg å klarne opp. Fant sekken min, skiftet litt klær, snakket med kjente og fikk sjekket slutt tiden min. 1:43:25 å dette er bestenotering for meg. Supårfornøyd med å klare denne tiden i en relativt krevende løype.

Om å lytte til været og andre ting.

Er det noe jeg sjeldent gjør er det nettopp det. Har jeg planlagt ei økt så blir det ei økt slik synden var planlagt. Tror kanskje det er denne egenskapen som har hjulpet med til nå å som kommer til å hjelpe meg i fremtiden.

Hverken regn, vind, kuldegrader eller tropedager har stoppet med! Når jeg er ute på økter, der de med noenlunde vett i behold, tenker jeg alltid at det er dette som gjør meg sterk til slutt.

                  

Det er likevel to ganger jeg har lyttet til været. Det var den deilige sommerdagen det tordnet. Planen var en 30K rolig langtur hjem fra jobb. Klærne lå klare, klokka ble stilt slik at jeg kunne ta morgen toget til jobb, men så ødela yr.no alt! De meldte masse torden og lyn, å er det noe jeg ikke liker er det nettopp torden og lyn. Er blandet dem som ligger under dynen med hodet slik at ikke lynet skal se meg. Ja kjempe fornuftig og rasjonelt! Men slik er det nå bare. Så det ble ingen langtur den dagen, men store mengder lyn og torden.

I dag skjedde det igjen, en planlagt økt ble ikke gjennomført slik som tenkt. Mellomstora skulle på istrening i 1 time og da pleier jeg å trene samtidig. De siste uker har det blitt motbakke intervaller i denne tiden. Tungt, pyton og vanvittig effektivt! I dag regner det m y e, selv til Vestlandet å være, og det blåser mye. Men det er god temperatur ca 12 grader. Damen var kledd etter alle kunstens regler, men så plutselig finner jeg meg selv løpende på ytre bane i ishallen???? Hva skjedde? Var det været? Det kan det jo ikke ha vært, søndag var det langtur i samme vær bare litt kaldere. Hva hva hva? Er jeg begynt å bli ei pyse, er jeg ikke vanntett? 

Eller var det den rasjonelle og fornuftige frykten for det som skulle skje kl 17:15? Tannlegen! Tannleger er ikke min favoritt, de kommer i samme kategori som lynet. Liker ikke. Så da ble motbakkeintervaller om til 15 runder på ytre bane. Ja ja det ble da noe. 

Å ikke hadde jeg hull heller! Tjohooo.

Lys i tunnelen

 Har kommet i gang med løping etter årets store oppgave, både intervaller, langturer og noen fellestreninger. Nyter å løpe å kjenner at det gir meg energi i en noe travel hverdag. 

                 

                                      

Trass i dette føler jeg at jeg fremdeles er inne i en slags postmaratontunnel. Har ikke noe klart lyspunkt der fremme ennå, har begynt å formulere noen nye mål, men de er ikke kommet helt ned på papiret og inn i kalenderen ennå. Av den grunn har jeg heller ikke noe treningsplan jeg følger, å det er veldig tomt og "utrygt". Så derfor bare løper jeg. Kommer nok til å løpe noen uker til før jeg må ta meg alvorlig i nakken, komme meg ut av tunnelen og begynne å jobbe litt mer strukturert. For meg er mål og struktur enormt motiverende, så frem til de foreligger fortsetter jeg å Google etter detaljene i mine nye mål. 

Ha en super løpeuke alle sammen! I morgen skal jeg på langtur med ei venninne å det gal gleder jeg meg til:)

Mitt Oslo maraton.

Ja da var det overstått og jeg sitter igjen med et havn av opplevelser. Har vært litt slapp på beskrivelsesfronten en periode, har nok hatt mange tanker i hode som har hatt det best nettopp der:) 

I juni startet jeg for alvor oppkjøringen til årets maraton mål. Valgte å bruke vår alles kjære Grete Waitz sitt program; Maraton for nybegynnere, med litt private justeringer. La stort sett inn en ekstra økt hver uke på ca 1 mil. Sommeren gikk med på å lese programmet for så å løpe det, enkel strategi. Den siste uka i august droppet jeg vanlig intervalløkt til fordel for 10 km i Stavanger Maraton. Planen var å tå det som en langintervalløkt. Om jeg lyktes vet jeg ikke helt, men det ble uansett pers på tiden 46:41. Å det er jeg svært fornøyd med. Det holdt også til en 7 plass for damene! Kunne jeg klare å kontrollere løpingen mi på samme måte i et maraton? 

På fredag bar det mot storbyen. I frykt for å stresse reiste jeg tidlig. Var på expoen i to-tiden. Hadde god tid til å titte og evt handle om noe skulle friste. Hodet var nok litt på en annen planet, for handlelysten var totalt fraværende ( en svært rar opplevelse). Traff endel løpevenner og vi spaserte opp mot nærmeste kinaresturant. Sa da var siste middag i boks. Praten gikk livlig rundt bordet, noen skulle løpe 19 kilometer, noen halv og jeg skulle i den store ilden. Noen gode råd i siste liten kom på bordet, og imodiumen på apoteket fikk en ny venn. Etter at vi var ferdige dro vi vær til vårt. Kveldsmaten ble inntatt foran tv i hotellsengen. Goody bagen fra expoen ble undersøkt og etterhvert bar det i pysjen og inn i drømmeland. Klokka ringte kl 07, frokosten var halv åtte. Spiste fordi jeg viste jeg måtte, men det føltes veldig smakløst. Det var nok flere av hotellets gjester som var tidlige av samme grunn som meg, det var svært stille og rolig rundt bordene. 

09:15 sto jeg nede på Rådhusplassen. Litt småhutrende, litt nervøs og svært klar for å komme i gang. Fant min pulje og kl 09:43 bar det avgårde. Hadde på forhånd planlagt å ligge på ca 5:30-5:40 per km.  Dette holdt ca den første kilometeren.

                                                      

                                                          Løpet sett i tall.

Kjente at det ble vanskelig å holde for mye igjen. Bestemte meg for å se hvordan den første mila gikk med en fart i underkant av 5:30. Hadde før løpet innstilt meg  på at de to første rundene var transport før det virkelig begynte. Etter første transportrunde kjentes alt bra ut, beina føltes lette og jeg satset på å holde meg på den farten jeg hadde. Andre runde gikk unna den også, hadde med meg ca 1/2 liter drikke og to energibarer. Dette er det samme som jeg har hatt på langturene før løpet. Har vanligvis vært veldig opptatt av å spise og drikke på planlagte tider, men det har ofte ført til at jeg ved rundt 20 kilometer har opplevd meg full i magen. Fant ut at denne dagen spiste og drakk jeg når jeg følte behov.  Å det opplevdes som veldig bra, ved andre passering på Rådhusplassen var ikke følelsen av tung full mage tilstede, så taktikken hadde virket sålangt. Som planlagt tok jeg en salttablett ved pasert halv. Beina føltes fremdeles lette så jeg valgte å kruse videre med samme fart. Fordi det var det jeg følte jeg gjorde! Begynte nå også å ta igjen endel rygger. Ved ca 25 kilometer ble flere og flere rygger tatt igjen. Folk begynte å bli tunge, men jeg kruste videre. Bare det å løpe fordi folk gav meg ekstra energi, så der mens mannfolk enten tøyde legger eller gikk suste lille meg fordi. Hun lille med hestehale og skjørt var i seget. Å slik fortsatte det i ei god mil. Når jeg hadde vært ytterst i kontainerhavna og var på vei innover viste jeg at dette var dagen. Det jeg også viste var at det var to drøye bakker som skulle løpes og at beina ikke ville vare evig. Ved ca 35 kilometer kom første bakken, her plukket jeg mange rygger, det føltes godt. Særlig når leggene begynte å føles harde ut. Viste at om ikke lenge var det en drikkestasjon, la taktikken om å nesten stoppe der bare gå. Drikke et stort glass sportsdrikk og et glass vann. Som sagt så gjort! Når jeg kom til neste lange oppover hadde energien begynt å virke, klarte fremdeles å løpe fordi selv om dette var den sakteste kilometeren. Fra 36-40 måtte jeg jobbe med meg selv, fokusere på folk langsløypa høre på lyder og ikke kjenne etter hvordan leggene var. Ved passerte 40 kom det en ny energi over meg, nå var jeg så godt som i mål. Dette har du klart, her har du løpt før nå er du snart fremme! Å der var jeg jaggu i mål!

      Dette er ca 100 meter før målgang. En svært lykkelig maratondebutant i løpeskjørt.

Å komme over den målstreken var fantastisk, utrolig og ubeskrivelig. Å det morsomste av alt var at på teppet lå det strødd av mannlige løpere, mens jeg trippet fordi den og gikk medalje samtidig som jeg var i stand til å takke den søte medaljeutdeler jenta! 

                   

Kommer jeg til å gjøre det igjen? J A!

 

Oslo Maraton

Da var dagen snart over og årets mål var gjennomført. 

Mer om maratondebuten kommer etterhvert. 

        

                       J I P P I !!!

Er jeg i rute?

Ja det er det som kverner i hode for tiden. Har jeg gjort hjemmeleksa mi? Kommer jeg til å klare der? Å ikke minst, klarer jeg å klokke inn ønsket tid??

Tror jeg har vært igjennom de fleste svaralternativene, og alle passer! I det ene sekundet har jeg helt troen og roen mens i det neste er jeg like ved å melde meg av hele galskapen. Men det er vel slik det skal være. 

De siste tre månedene har turene blitt lengre og intervalløktene har økt i intensivitet. Kroppen har hengt meg i svingene og stort sett vært lett og grei. Hadde ei uke der beina føltes som blylodd, alt var tungt. Klarte til og med å løpe meg vill rundt et vann, med en sti! At jeg senere samme uke skulle løpe konkurranse under Stavanger marathon var liksom ikke særlig beroligende. Men så, dagen før konkurransen, lettet beina og alt kjentes normalt ut. Konkurransedagen kom og jeg følte jeg fløy. Klarte å disponere kreftene bra å løp inn til min beste 10 kilometer, så langt:-) Tiden ble 46:41, noe jeg er svært fornøyd med! At jeg ble nummer 4 i min årsklasse og nummer 7 av damene totalt smakte også bra. Neste år får jeg satse på å gjøre det ennå litt bedre. 

Så nå er leksene lest, siste langtur løpt og restitusjonsøktene de siste to ukene skal være finpussen på arbeidet. Tvi tvi, dette blir spennende!

       En noe større and en vanlig, passer bra for ei med noe større mål en vanlig;)

Negler og tær til besvær.

Ja det er slik det er nå om dagene. Ingen vonde knær eller føtter, men ikke mindre enn fem blå tær og to blodblemmer!

Det hele begynte når mine kjøre ridere ( Mizuno rider16) annla luftehull på den ene tåen i mai. Prøvde først å sy igjen dette luftehullet, det holdt i ca 5 minutter. Men de var fine disse fem minuttene. Så for å avlaste luftehullet begynte jeg å løpe på noen Nike sko som egentlig var utløpt. Å det var da det begynte. Blå to nummer en og to kom. Tenkte at dette går nok over, men i juni kastet jeg inn håndkleet og visakortet. Adidas sine nye boost kom i hus. Knall gode mengdetreningssko! Nye sko ble løpt inn samtidig som ytterligere to blå negler ble født! Og jeg som hadde gått fra 37 til 38 i skostørrelse..... Når Nike ga meg den femte blå tåen var det nok. Inn på sporten og ut kom dama sammen med Mizuno Aero! I str 38,5!  To blodblemmer senere er vi fremdeles gode venner. Blodblemmene er nok min feil, tredve grader og uten sokker er ikke lurt. 

Så nå sitter jeg her med halvparten av tærne i blålilla kollør og to par nye gode sko. Satser på at etterhvert blir tærne normale og livet blir igjen slik det engang var:) Å da er det vel snart på tide med nye sko igjen;)