Tidstyven har vært på fære igjen...

....ja tid er nok noe de fleste av oss skulle hatt mer av. Jeg erindrer at som barn følte jeg at tiden stort sett gikk alt for sent. Enten det var før jul, før gebursdag eller timene i klasserommet. Den gikk kanskje litt for fort de gangene man var sammen med venninner og holdt på med noe spennende. Men det teltes liksom ikke. Tid var noe man hadde i store mengder. Så vidt meg bekjent har døgnet like manger timer i dag som det hadde på det blide 80-tallet. Det bare oppleves ikke alltid slik.

Høsten er ofte en travel periode. De tre ukene med sommerferie setter liksom hele familiestrukturen ut av spill. Før sommeren har man  kontroll og ro på ting, etter ferien BOM og kaoset er fullkommet. Egentlig rart det der. Det er jo tross alt de samme barna som bedriver de samme aktivitetene, til samme tid og det er de samme foreldrene som skal koordinere det. Men likevel, kaos. Klokka løper og vips er det et faktum at man i kveld også er noe sent i seng. Å slik går no dagane.

 Selv om kaoset noen ganger er komplett, så klager jeg ikke. Jeg liker faktisk dette kaoset! Jeg liker å oppleve at  om det er mye på programmet, så kommer vi i mål. AS familie mestrer det:-) Det som likevel er et faktum er at noen ting klarer man ikke å ha helt styr på. Det ene er middagene, det blir gjerne et stykke brød og en frukt for treninger. Så får vi heller ta noe varmt til kvelden. Middagsrester er veldig kjærkommet, da får vi i dem noe litt mer næringsfylt før fotballkampen. Andre ting denne løpende tiden går utover, er nok husarbeid.... men klærne er reine selv om de ligger ubrettet i kurven. I tillegg har vi plutselig fått husdyr. Hybelkaniner er ålreite dyr. Ikke skal de luftes, ikke skal de mates og når de blir for masete er det bare å støvsuge dem bort. Genialt! Det eneste jeg skulle ønske jeg hadde litt mer tid til var å sette meg ned å lese og da helst om løping. Å gjerne vært litt flinkere til å oppdatere denne bloggen. Men slik rekker man altså ikke alltid.

Det jeg likevel rekker og som jeg syntes er mye viktigere er: å løpe:-) Dt har vært en bra høst, jeg har fullført de fleste av planlagt økter og ikke minst holdt meg skadefri. I år som i fjor er det Amsterdam maraton som er det store løpemålet.  I skrivende stund er det store målet under to uker unna. Til ev viss grad begynner dette så sige inn over meg, men ikke helt. Om det bekymrer meg?? Kanskje, kanskje ikke, jeg vet egentlig ikke.

Før maraton liker jeg å ha hatt litt konkurranser i beina ikke så langt unna. I år valgte jeg meg ut halvamaraton under Stavanger maraton. Dette skulle gå bra, det skulle bli atter en ny pers. Jeg hadde trent mer, var raskere enn i fjor, alt lå til rette. Dagen kom, nervene kom plutselig i mangedobbel kaliber. Hadde i uka før løpet kjent noe murring i en fot, men det ga seg. Beina var blytunge, så var hodet. Jeg hadde ikke lettet opp noe særlig før løpet, men dette skulle jeg perse på rutiner. Løpet startet og avgårde med oss. Den første kilometeren gikk litt sent, neste likeså, det var en kamp for hver kilometer. Hvor var energien, hvor var de positive tanken, hva skjedde?? Passerte 10 kilometer som planlagt, men det var blytungt. Hadde hatt en del motvind fra 7 kilometer, men motvind er jeg jo egentlig vant med. Gel ble tatt som planlagt, det gikk greit, ingen ubehag i magen. Nå skulle nok energien kikke inn. Men det lot vente på seg. Ved 12 kilometer var jeg tom, ved 13 kilometer var hodet tomt og ved 14 kilometer stoppet jeg. JEG STOPPET, jeg gikk ikke engang. Bare sto der.....
Jeg var tom, hodet var tomt og beina sto stille. Flere hyggelige løpere oppmuntret og ville ha meg med. Men jeg sto der. Etter noen minutter kom jeg på at jeg skulle være på dugnad for fotballen om ikke så alt for lenge. Jeg måtte altså komme meg hjem. Begynte så smått å løpe, først veldig sakte, så økte jeg noe på og etter hvert fant jeg en viss rytme og kom meg fremover. Var irritert og overrasket over meg selv, hvorfor stoppet jeg? Hvorfor hadde jeg bare stått det?? Den dag i dag vet jeg ikke, har hatt mange tunge stunder i løp, men aldri slik som dette. Jeg kom meg i mål, tiden var ikke noe å skrive hjem om og solen var alt for varm. svært lite seiersrus kan man si. Heldigvis varte det ikke så lenge, møtte to euforiske maratonløpere i skifteteltet. De hoppet, de jublet og deres energien smittet. Shit la gå, selv om jeg hadde hatt et dårlig løp, var det andre som ikke hadde. Å glede seg på andres vege er faktisk også deilig:-)

Etter løpet kom også flere gode løpevenner bort til meg, ei av de sa at "kjipt i dag, glem det til i morgen. Du SKAL ikke slutte å løpe" Vi snakket litt og ble fort enige om viktigheten av å komme seg på en ny konkurranse. Allerede samme kveld var planen klar, 10000 meter på bane! Så en torsdag ikke mange ukene etter sto jeg på startstreken igjen. Denne gangen var målsetningen å ha en god løpsopplevelse. Tiden fikk bli det den ble. Feltet startet og jeg fant fort min fart. Og den holdt jeg, klarte å få til en negativ splitt og kom i mål noen 4-5 hundredeler unna pers. I løpet av de 25 rundene på en løpebane på Jæren kom virkelig løpe gleden og konkurranse gleden tilbake. Å løpe er gøy, særlig når man ligger litt foran skjema til tidstyven:-)

Så nå er alle forberedelsen før Maratonet gjort. Tidstyven har jeg klart å holde bak meg og de siste 10 dagene nå er det nedtrapping og overskudd som gjelder. Å nedtrapping gjør at denne tyven faller ennå lenger bak skjema. Mil blir fort til smil, håper jeg igjen smiler i Amsterdam.

Smil rett før målgang i 2014

                               

Og vips, der var sesongen over!

Nå er siste løpet i vårsesongen over. 

20 juni var det dags for vårens siste løp. I år var det Frøylandsvatnet rundt som ble avslutningsløpet for vårsesongen. Det er, som navnet sier, en runde rund vannet. Frøylandsvatnet ligger på Jæren, nærmere bestemt i Klepp og Time kommune. Starten går fra idylliske Sandtangen. For en gangs skyld hadde jeg betalt startavgiften i god tid før løpet(det er faktisk noe jeg har gjort i hele år(C:) Så når jeg kom ca 40 min før start var det bare å plukke opp nummeret for så å hilse på kjentsfolk. Mange blåkledde GTI'ere hadde tatt turen til Bryne denne ettermiddagen. Så praten gikk raskt og etterhvert ble det litt oppvarming også. Å så litt plutselig måtte vi gå frem til start og vips var vi igang. 

Hadde før løpet lagt en slagplan. En noe hårete plan sådan, med innlagt mulighet for å gå på en liten smell. Startet som planlagt, og holdt meg der. Selv om folk hastet forbi, holdt jeg meg på plan! Satset på å ta hevn, nærmere mål;-) Ved 8 kilometer skviset jeg i meg en gel og litt medbrakt vann. Så var det bare å la E-stoffene virke og starte planen om hevnen. De siste 7 kilometerne går på grus og er noe mer kupert enn de første 9. Holdt farten på plan og gunna på! Tok innpå både den ene og den andre. En smått frydfull følelse. Hadde ei lagvenninne i kikkerten. Hun tok av som et diesel lokomotiv mot mål, hang meg litt på. Men kontrollert. Har i tidligere løp klart å ta henne den siste kilometeren. Håpte på dette denne gangen også. Nærmet med ryggen hennes, det eneste var at målstreken også nærmet seg. Å vips der var jeg.......i mål! 8 sekunder etter lagvenninnenes rygg. 

Denne gangen var Silje best(C:

Så nå er konkurranse skoene lagt på hylla frem til høsten og ressursperioden påbegynt. Nå skal det samles kilometer og fart frem mot høsten og årets hovedmål. Amsterdam maraton. Har 5-6 minutter å plukke på den løypa fra i fjor!

        Dagens morgentur omgivelser.

Riktig god sommer, spis mye is og løp med et smil! 

Sesongen har startet.

Sesongen har plutselig startet. Var jeg klar? Nei! På ingen måte. Etter en noe miserabel høst og vinter med overtråkk og senebetennelse sier vel det meste seg selv. En måned uten løping gjør ikke akkurat underverker for løpsformen. Hverken fysisk eller i hode. Å når påsken kommer deisende rett etter at man så smått har begynt å løpe er jo heller ikke det mest ideelle. Ihvertfall ikke om man befinner seg i fjellheimen. 

Uansett sesongen starter, og man må bare henge med. 

For meg startet den i år hardt og brutalt med 1800 m utfor. Testløp til Holmenkollstafetten. Dette var de sarte bena mine aldeles ikke forberedt på. Etter  tohundre meter ville de helst stoppe. Kom meg likevel med bakken, å det på samme tid som i fjor. Sjokkert og fornøyd. To dager senere var det på ann igjen. Nå var det 600m testløp på bane. Urutinert som få startet jeg spurten alt for sent. Å holde mye igjen på denne distansen viste seg å ikke være den beste taktikken. Kom meg likevel i mål på to minutter. Æren i behold og ny erfaring tilegnet. 

Lørdag 18 var to dager etter. Helt siden i fjor hadde jeg og våre tre barn planlagt deltakelse i et lokalt løp. Morten løpene. Dette er et av de små og utrolig koselige løpene. Det er lav fachion faktor og høy bolle faktor. Løypa går inni skogen på rene teppegulvet. Mellom trær, over nedfallstrær,  opp bakker og ned bakker. Nærmere naturen kommer man ikke. I år ble det mor og de to eldste som stilte til start. Far var bortreist og minsta i gebursdagselskap. Siden jeg hadde to testløp friskt i minne i bena var strategien glassklar; betale startavgift for å støtte primusmotor bak løpet og ta turen som en god løpetur. Barna startet først og ga alt de henholdsvis 1 og 2 kilometer lange løypene. Mor heiet og det fikk være oppvarming;) Så snart de var i mål var det medaljer, godmorgen yoghurt og boller. Så mye boller de kunne klare å få i seg. Derav den svært høye bollefaktoren! Å så bar det avgårde for hu mor. Hadde på testløpene og de siste konkurransene vært i overkant nervøs før start. Mens denne lørdagen inni skogen var det ikke ei nerve å spore. Starten gitt og jeg jogget ut. Fant meg en rygg å koste meg. Da skolissen til ryggen løsnet og hun stoppet var det opp til meg. Konkurranse hode hadde nok da slått seg på. Nøt turen, men jobbet også for å holde jevn fart. Kom meg over målstreken, fikk bolle og medalje jeg også. På vei til bilen sa en venninne av meg; du var jo nummer to av damene over målstreken. Å jaggu hadde hun rett. En real boost for selvtilliten. Å det skulle trenges. 

    

Tirsdagen var det nemlig igjen klart for testløp, denne gang 1200m på bane. Egentlig en grusom distanse, men heldigvis lengre enn 600m. På startstreken var den heller nervøse utgaven av undertegnede tilstede. Det som var nytt fra sist gang var den fantastisk opplevelsen før start lørdagen. Jobbet med å få henne frem. Starten gikk og avgårde var vi. Runde en gikk greit. Runde to var den runden jeg skulle jobbe å holde farten. Det gikk greit. Runde tre var slutten. Når det var snaue 300 m igjen våknet noe i kjelleren og beina hørte på hodet. Vi ga jernet! Løp forbi løpere og akselererte helt frem og over målstreken! Tiden ble 7 sekunder raskere enn året før. Sliten og godt fornøyd når jeg kom hjem den kvelden. Nå kunne sesongen starte, og det gjorde den. Med Siddisløpet den 25 april. 

Siddisløpet er et tradisjonsrikt løp som har gått av saben siden åttitallet. Her er det meste med. Fra de som snaut kan gå til superspurterene i tet. I år hadde også arrangørene fått med selveste Ron Hill:-) Gti stilte også mann sterke! Å blant dem var altså jeg. Dagen begynte med regn og vind, ekte vestlandsvær. Etter litt hodebry og meldinger med Silje var antrekket klart. Knetights, lett ultrøye og klubb t-shirt. Musikken ble denne gangen også hjemme. Av to grunner, fare for oversvømmelse i telefon og det faktum at hode skulle hjelpe med de 8,2 kilometerne rundt Store Stokkavannet. 

Oppvarmingen ble lett jogg fra bilen og ned til vannet. For så å innta plassen i den uendelig lange do-køen. Etter et lite, men nødvendig besøk her bar det opp mot start. Fant en formidabel stor Gti blå horde å menget meg med dem. Litt snakk om løst å fast, de fleste hadde klare målsetninger som man forlegent prøvde å nedjustere. Så var det plutselig klart for å stille seg klart til start. Av erfaring stilte jeg meg overmodig langt fremme. Når så mye folk skal ut på så lite område er det bare å komme seg foran. Å der gikk starten. Klarte å holde meg på beina og kom greit avgårde. Turen rundt vannet ble som forventet. Vind på enkelte steder og ly andre steder. Hodet jobbet godt sammen med beina, og det trenger man i dette løpet. Folk løper tett og ofte ujevnt. Ingen rygger å henge på, så her må man gjøre jobben selv. Klarte å holde grei fart, fokuserte på Gti'ere lengre fremme og jaktet sakte og sikkert på dem. Hodet var konstruktivt og offensivt og beina lydige. En kilometer før mål var jeg i rygg på de jeg jaktet, å da var det bare å finne frem det siste av krefter. Økte jevnt og var forbi, opp den siste bakken og inn siste meterne opp mot gresset og mål. Å der var hun jaggu i mål i år også:-) Sliten, men fattet. Klarte til og med å stoppe klokka og fikk riktig målgangtid. Mål, alt under 35. Fasit 34:48! 

 

Så ja, sesongen er definitivt i gang selv om jeg ikke var klar. Lurer på om man egentlig blir klar noen gang? Uansett, så er det bare å hoppe i det å la det briste eller bære. 

God søndag og lykke til med sesongen videre. 

Ut fra vinterdvale

Da prøver jeg igjen..... Dette er nemlig fjerde gang jeg begynner på et innlegg. Begynner med friskt mot, men så leser jeg over og alt er "feil", eller innlegget forsvinner på mystisk vis,innholdet er for sutrette eller jeg glemmer hva som egentlig skulle skrives. Så nå ptøver jeg igjen.

Det som har opptatt meg den siste måned har vært av den alternative sorten. Januar måned starter i full firsprang. Avsluttende eksamen i begynnelsen av måneden ga utsikter for enorme mengder løping i etterkant. Å det ble det. Godt over 300 km, ikke værts for en liten dame som meg. Det ble løping før jobb, etter jobb, mens barna trente, sene kvelder og tidlige morgener. Februar fortsatt i samme tralten:-) God gli og fritt vilt! Helt til jeg løp med full fart rett inn i en potetmel tilværelse. Venstre legg hadde fått seg en solig og noe gjenstridig senebetennelse. (Den snirket som en pose potetmel). En uke utålmodig løpepause hjalp fint lite og ingenting. Månedsmedlemsskap på ICON ble kjøpt og det var bare å hive seg på elipsemaskinen.
Har et slik elsk/hat forhold til nettopp denne maskinen. Det er den som mang en gang har hjulpet meg å opprettholde kondisjonen (elsk) men årsaken til vårt forhold er utelukkende skade (hat). Det at jeg hver gang ender opp på den samme maskinen hjelper jo heller ikke.
Nå, en måned etter møte med potetmelveggen, er jeg så smått tilbake i løpeskoene.

Før denne lille pausen, ja for det er jo det det bare er, var jeg tidvis ganske trøtt og lei all løpinga. Selv om jeg ikke egentlig hadde grunn til det. Det var deilig når man først var kommet seg ut, men tankene var ofte tunge. Det var ofte mørkt ute, ofte vind og ofte regn. Det kjentes ihverfall slik ut. Tror gjerne at disse noe tunge tankene var kroppens forsøk på å bremse duracell kaninen. Men jeg valgte å overse det, tenkte at det nok bare var årstiden alle andre ting som lå bak det.

Så derfor ble løpepause er en fin tid til ettertanke. Man får reflektert litt over det man driver på med. Jeg har nok vært innom hele spekteret, fra å ikke delta i en konkurranse, til å vinne hele greia. Fra å savne løping til å være "lykkelig" skadet. Tror nok at å aldri løpe konkurranse er like usannsynlig som å vinne over alle. Har nemlig alt meldt meg på et løp og har flere på blokka. Det som de siste ukene virkelig har fått lov å blomstre er gleden ved å løpe. Det å komme ut på veier og stier å se at våren er på vei. La tankene flyte og beina jobbe sakte og sikkert fremover. Det kan jo bare ikke være bedre. Det at dagene blir lysere hjelper også bra på humøret.

Denne uken har jeg til nå hatt tre økter. Rolige og relativt korte. Prøvd å få varriert underlag samt vært bevist på å holde behaglig fart opp bakker og heller tatt det mest med ro nedover. Det siste sitter langt inne hos meg. Følelsen av å fly/sveve litt nedover bakkene er en klar favoritt. Nå er det en uke til med rolig tilvenning før jeg starter forsiktig opp med intervaller og litt mer smak på fart. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg mye til det. Lurer på om det fremdeles er noe fart igjen i meg.....

Ha en strålende, løpende helg alle sammen. Det skal ihvertfall jeg (etter jeg har vært hos tannlegen).

Et gjenopplivings forsøk.

Er jeg død? Nei, tydeligvis ikke. Er bloggen død? Nesten, tror jeg. Det har vært ei real bloggtørke på nesten 1 år! Er det på tide å begynne igjen? Gidder noen lese? Gidder jeg skrive? Det beste svaret på dette er; kanskje. Så med andre ord, vil tiden vise.

Når jeg først har startet et tappert gjennopplivings forsøk må jeg gjerne klore ned noen velvalgte ord. Jeg er fremdeles hun som liker å løpe, og jeg liker det gjerne ennåmer nå enn sist. Jeg har løpt jevnt og trutt i flere år nå. Holdt meg skadefri i forhold til løosrelaterte skade. Har hatt noen små tryn i høsten som var. Disse var uendelig dårlig timet! En måned før jeg skulle stå på startstreken i Amsterdam klarte jeg å snuble i en små Stein og pådra meg en aldri så liten forstuing. Høyre ankel ble blålilla og dobbelt så stor. Løpeskoene ble parkert og inn rullet ergometersykkel og elipsemaskin. Å stå tre timer på elipsemaskin er ikke helt det samme som tre timer på asfalt med deilig vind i ansiktet. Oppkjøringen til årets store løpemål ble alt annet enn planlagt. Men jeg kom meg etterhvert tilbake i løpeskoene og var på plass i Olympiastadion når startskuddet gikk. Hva foten angikk fungerte alt tipp topp de 42,2 kilometerne som sto på planen. Magen derimot hadde ikke fått trent på å løpe så lenge med påfyll av ymse sportsdrikker. Har trent meg opp til å ikke ta inn særlig mye næring på langturene, det fungerer veldig greit på trening. Nå skulle en i urgangspunktet ømtålig mage klare å fortære fremmed uprøvd næring. Alt vel frem til 27 km, så var kvalmen et faktum. Det eneste som fungerte var å justere farten slik at magen var enig. Forsøket på å komme i mål på under 3:30 røk med 5 min og 35 sek. Bitre lite grann surt i ettertid, men helt innafor hva oppladning og mage angikk! Champisen ble sprettet og den glade løper levde lykkelig igjen. 

                                    

     

Helt til jeg to uker senere snublet i en kvist og måtte hentes av min kjære mann midtskogs. Samme ankel forstuet igjen. Juhuuuu for kløna! Litt ro, kompresjon og elevasjon før asfalten på nytt ble inntatt. Lite fart, kun asfalt og opptreningsøvelser ut året. 

Slik ble altså 2015 inntatt. Nå er jeg igang med fart på intervallene, langturene øker i lengde og en gang i uka beveger kløna seg i terrenget. Her skal ankler trenes opp og herdes! Hva mål angår er ting ikke på langt når spikret. Tidene fra i fjor skal forbedres, så gjenstår det bare å se hvor og når det skjer. Med andre ord, jeg har muligens noe mer å skrive om likevel. 

Opptrening av ankler og gjennoppliving av blogg fortsetter! Terreng x1/uke og blogg x1/uke(kanskje). 

Vår i luften!

Ja jeg er fremdeles i livet om noen lurte. Har vært lenge siden sist nå. Har vel vært inne i en eller annen form for vinterdvale. Her på Vestlandet har vi ikke hatt den mest snørike vinter kan man trygt si. Det var ei helg det var mye snø her, men da var vi bortreist.
I januar blåste det. Det var stort sett motvind ( og nordavind fra alle kanter som en vis Ivo Caprino figur uttalte for mange år siden). Det ble likevel løpt, noen intervall økter, noe mer komfortøkter og hver uke ble avsluttet med langtur på ca 20 km. Å løpe de lange turene er noe jeg liker spesielt godt. De koster liksom ikke så mye, man får tid til å oppleve litt og tid til å tenke. Nå skal det videre sies at mange av turene i januar gitt i selskap med tre andre spreke kvinner. Av slikt blir det noe mindre tenking men desto mer snakking:)

Fire par joggesko med sprekt innhold klare for tur..

Så kom februar. Løp da også, mindre vind og mere regn. Hadde nok noen klare dager også, men kan liksom ikke huske dem i blant alle de regntunge dagene. Måneden ble avsluttet med en deilig vinterferie på fjellet sammen med herr KaOs og de tre små kaosene. Her ble det stor grad av alternativ trening. Lite løping med ca to meter snø. Det ble derfor flytting av store mengder snø fra diverse tak, foran vinduer og foran døren til skibua. Med andre ord, styrketrening! Vi fikk også på oss skiene noen ganger for å prøve om de fremdeles virket. Det gjorde de. Tror de var mindre glatte enn i fjor. Minstemor har ikke alltid vært like motivert for skigåing og da klages det på at " de er jo glatte". I år derimot føyk hun avgårde, både nedover og oppover! Rene Marit Bjørgen.

Å nå er endelig mars her.  Dagene blir lysere og en aner at det faktisk finnes blå himmel. Her løpes det fremdeles. Merker at tankene de siste ukene har begynt å bevege seg mer og mer over på å strukturere treningen, legge litt planer for løpsdeltakelse og tilhørende fartsøkning. Har fremdeles ikke spikret så mange løp ennå, heller ikke kommet ordentlig i gang med den store strukturen, men det er på vei kjenner jeg. Og jeg gleder meg. Til både lysere tider og mer fart under beina. Om det er mulig da;) Nytt våren videre folkens.    

             

Et år som løper.

Ja nå er 2013 over og vi er alt i gang med 2014.

2013 er året jeg løp hele året.

2013 er året jeg satt perser i alle løp jeg deltok i. Kanskje ikke så rart da det var dette året jeg stort sett var debutant i alle løp. De løp jeg løp for andre gang hadde hatt et år å forberede meg på, så det skulle vel bare mangle at jeg ikke skulle forbedre meg.

2013 var Siddisløpet, mål under 40 min på de drøye 8 km, resultat 38:39

2013 var elitelaget i Holmekolstaffeten på etappe Besserud ned, mål under 6 min, resultat 5:58

2013 var Frøylandsvatnet rundt 16,6 km, mål negativ splitt, resultat 1:24 og negativ splitt.

2013 var Stavanger Maraton 10 km, mål holde igjen å ta det som ei langintervall økt samt under 50 min, resultat holdt igjen til 1 km igjen og målgang etter 46:41 min

2013 var Oslo Maraton 42,2 km, mål var under 4 timer og overlevelse, resultat 3:48:35 og en fantastisk opplevelse.

2013 var i løp i Arboret trimmen, resultat klassevinner ( vi var to løpere)

2013 var 3sjøers halvmaraton, mål var å sprekke og komme langt ut fra komfortsonen, resultat ble full sprekk og totalt fravær av komfort og målgang etter 1:43:25 (3:25 min forsent ;))

2013 var et spennende år!

Mål for 2014? 

Forbedre tidene mine?

Delvis

Fortsette å løpe?

Ja

Bli glad av å løpe?

Definitivt!

     Velkommen 2014

        Beina og skjørtet er klare!