En god søndag.

Da var man kommet til søndag. Kvelden i går ble tilbrakt med penkjolen på sammen med et høyt glass med rødt i! En utrolig kjek kveld i gode venners selskap. Det ble lang ut i de små nattetimer før hodet lå på puten. Dagen i dag har nok godt på noe halv maskin, men det er noen ganger deilig det også. Fyr i peisen, pannekaker til lunch og beina på bordet og tankene på fri drift......

Når klokken begynte å komme opp mot middagstid våknet joggeskoene til live. Var nok ikke spesielt vanskelig å overtale. På med løpeklær og de lakserøde joggisene. Hadde lagt en plan på 10 kilometer i kosetempo. Kneet trenger fremdeles litt tender love and care, mens joggeskoene trengte en noenlunde luftetur. Kompromiløsningen virket supert! Farten lå på 5:30 km/t ganske jevnt, underlaget var både grus og asfalt. Helt suverent. Kjente jeg hadde mer å gi, men klarte å holde igjen hele veien. Tok meg tid til å stoppe underveis å ta bilder. Hadde energi til å konsentrere meg om å prøve å forbedre løpeteknikken (selger på byens løplabbet hadde masse tips for å få inn riktigere teknikk) Det ble en virkelig deilig kosetur.

Vel hjemme var det rett i dusjen, for middagen var snart ferdig. Det er alltid deilig å kunne sette seg ned å få maten servert. Heldige meg!

Begynner å virke igjen.

Nå har kneet knirket og knaket i litt over en uke. Jeg har holdt på å bli smårar av å bare sitte i ro. Tror de rundt meg også har blitt smårare ( i hvertfall syntes jeg at de er litt rare). Sett fra deres perspektiv så tror jeg de er svært glade for at jeg begynner å virke igjen!!!
Søndag klarte jeg å ha en kjapp spasertur, og mandag bar det ut på en rolig joggetur :-) Det gikk kjempe bra! Ikke noe smerter i kneet og dermed steg humøret flere kilometer. I dag er det "fri" og kneet får hente seg inn igjen litt.

Fordele/ulempen med å sitte stille i en hel uke er at man finner utrolig mye spennende løpeutstyr på diverse nettbutikker. Så ønskelisten til jul er allerede blitt av en anseelig lengde.
Og lengre skal den nok bli!

En liten førjulsgave til meg fra meg. Mange gode kilometer i vente!

Au,au,au!!!

Ja det stemmer. Det som begynte som et litt stølt kne for en uke siden er nå blitt et dobbelt så stort kne.
Det at man kjenner litt små vondter har jeg utviklet et svært platonisk forhold til. Dersom du ikke dør av det eller det blør så overses det (Det er vel det som er ulempen med å være sykepleier). Så derfor har jeg ikke vært spesielt flink til å lytte til slike vondter. Stort sett går det veldig bra. Bortsett fra denne gangen. Etter endt halvmaraton var kroppen sliten, det var jo forsåvidt greit og jeg bekymretjemeng ikke nevneverdig. Når jeg etterhvert skulle strekke ut de noe trette beina kjente jeg at høyre kne fremdeles var litt tregt. Liksom vondt å få lagt leggen inntil låret for å strekke ut lårmusklene. Men i grunnen ikke verre enn hva som kunne forventes. Ble hentet av familien og vi dro hjem for å nyte det som var igjen av dagen.
Søndag begynte noe å skje. Startet dagen med å mikse 3 liter lapperøre, for så å suse innover til ishallen på dugnad. Salg av lapper og pølser til skøyteglade store og små. En utrolig takknemlig jobb. Det var fullt trøkk fra vi entret ishallen til de 6 literen med lapper og uendelige mengdene med pølser var borte! Super innsats fra både selgere og kunder!
Vel hjemme var klærne klare for å skiftes (stekeosen var merkbar). Da fikk jeg meg en liten overraskelse. Det kneet som hadde knirket litt var nå blitt dobbelt så stort! Og det er det ennå!
Kjenner at det begynner å irritere meg mer enn nødvendig, vondt er det også. Så i kveld ble planen om å løpe en deilig mil omgjort til å slite sofa. Ikke noe jeg er spesielt overlykkelig over. Men det er vel på tide at søsteren følger egne råd. Nemlig å la det stakkars kneet få hvile selv om det ikke er dødt eller blør.

Så her sitter jeg i sofaen, med kneet på en pute.  Det som er fordelen er vel at jeg kan lese litt. Det er nok egentlig på høy tid å lese før helgens forelesninger begynner. (skippertak er mitt mellomnamn når det gjelder skole)
Så ikke så galt at det ikke er godt for noe, håper jeg

1:56:10

Jeg klarte det, jeg klarte det! Kom under 2 timer på mitt første halvmaraton! Er uendelig stolt.
Værgudene var virkelig på arrangørenes siden. Lett sol, laber vind og ca 10 grader(tror jeg). Jeg liker ikke henge rundt på slike startområder forlenge, er dessverre utstyrt med litt i overkant prestasjons nerver. Kom 12 minutter før løpet startet. Fikk ikke med meg så mye av informasjonen, men så etterhvert en ballong der det sto 1:59. Tenkte det var best å plassere meg bak den. Som tenkt så gjort.. Ikke så fælt lenge etter gikk starten og man begynte å bevege seg så smått. Tok nok litt vel hardt i de første kilometerene, etter 15 var jeg svært sliten og tiden begynte å dra noe ut. Klarte likevel å dra meg selv fremover trass i mange og lange bakker i siste del av løypa. Den siste kilometeren gikk som antatt, på ren vilje og stahet! (det kan noen ganger ha sine fordeler)

Følelsen å komme over målstreken var fantastisk! Fikk ikke den offisielle tiden før ett jeg var kommet vel hjem. 1:56:10
Klarer jeg å slå den? Eventuelt når skal det bli? Har foreløpig ikke noen konkrete planer, men det kommer nok. Nå skal jeg slappe litt av, men er på ann igjen til tirsdag:-)

God løpetid til dere alle!

3 sjøer.

I morgen gjelder det! Kl 12:00 går startskuddet for turen som tilsammen skal gå rundt tre vann/sjøer i Stavanger. Høstens vakreste eventyr er det noen som sier, selv har jeg en bådeog følelse inni meg. Dette er virkelig nye veier og stier, selv om jeg har løpt der før. Dette er første gang jeg stiller til start i et så langt løp, et halvmaraton!
Hadde noen sagt dette til meg i vår hadde jeg nok ikke trodd dem, ennå mindre hadde jeg skjønt hva de snakket om. Men nå sitter jeg her kvelden før dagen og både gleder og gruer meg. Er ikke helt sikker på hva jeg gruer meg for, det jeg gleder meg til er måloppnåelsen. Utvilsomt.

Så tvi tvi og lykke til alle sammen!

Hvorfor denne bloggen?

Har de siste dagene tenkt mer og mer på hva som er formålet med denne bloggen. Hvorfor deler jeg mine daglige sysler med andre? Hva er det jeg egentlig vil formidle?

Dersom jeg spoler tilbake til begynnelsen startet dette egentlig som en liten utprøving. Jeg har som kjent tre små engeler. Nå er har jeg observert den siste tid at disse små engelene begynner å bli litt mindre små og litt mer store. De begynner å oppdage nye saker og nye ting. Har alltid sagt at jeg ikke skal være en slik mamma som ikke skjønner hva barna mine driver med. "Slik var det ikke når jeg var på deres alder" skulle aldri bli en sovepute for meg.
En i nær familie skrev for en tid tilbake en blogg, da var i denne forbindelse at jeg kjente soveputen begynte å komme snikende. Hva var egentlig dette bloggergreiene. Jeg kjente ikke til det, jeg var usikker. Når jeg spurte min noe snusfornuftige datter, kunne hun fortelle meg at det var når noen skrev på nettet om seg selv eller noe de likte. Altså det var på tide å finne ut av dette blogg greiene.
Som sagt så gjort. Laget en side som egentlig skulle handle om de vanlige ting. Om familie, om ferie, om jobb, om drømmer etc. Skrev noen få innlegg og glemte stortsett hele bloggegreia.
Samtidig som jeg begynte med å liksom blogge for ikke å være en gammel kone, startet jeg også meg å innvie noen nye joggesko jeg så tilfeldig hadde kjøpt en gang i løpet av våren. Har egentlig alltid likt å løpe, men liksom aldri kommet i gang. Det ble med de tre gangen for så å ha en to tre månders opphold så løpe en gang og vente ytterligere tre måneder. Men denne gangen ble det ikke slik. Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Jeg skulle klare å løpe 5 km. Når det målet var nådd kunne jeg vurdere videre mål. 5 km målet ble nådd, premien var nye løpesko. Joggeskoene fikk lov å flytte ut på hytta og bo der. Neste mål ble 10 km, det var langt fremme. Men ikke lenger fremme enn at jeg i september løp 10 km i Stavanger marathon. Tiden ble 51:21. Stolt som en hane ble jeg nok bitt av løpebasillen og konkuranseinstinktet i meg våket. Dette var jo gøy!!

Så her sitter jeg nå i dag. Søker etter løpe blogger, liker å løpe, prioriterer å løpe, leser om det å løpe og ikke minst har klart å tilbake legge en halvmaraton på trening og er klar for mitt ekte halvmaraton om noen få dager. Å jeg gleder meg!

Så fra en noe sløv sovepute er jeg nå kommet til å skrive en blog, mye om løping og litt om alt det andre. Det er vel gleden ved løping jeg egentlig vil formidle nå.

Håper dere liker det dere leser. Setter uendelig stor pris på kommentarer og tilbakemeldinger og tips.

Nye stier!

Da var det på tide å få delt de siste oppdagelser. På fredag bar det på ny ut på nye stier. Denne gangen var det nytt vann nr to.
Planen var allerede lagt forrige uke, jeg skulle denne uken løpe rund nabo vannet til forrige uke. Nemlig Hålandsvatnet. Var ikke så alt for kjent rundt vannet i forhold til parkeringsmuligheter. Derfor safet jeg. Parkerte ved Stokka vannet å tenkte det var vel bare en liten kilometer ekstra ned til vannet. Med gått mot å spreke sko la jeg i vei. Det første som møtte meg utenfor den varme bilen var haggel! I oktober på sørvestlandet!!t Men dette skulle ikke få ta motet fra meg så jeg skrudde musikken ekstra høyt og løp i vei. Denne lille kilometeren viste seg å være 3 kilometer. Litt feil der tenkte jeg men fremdeles med godt mot. Kom meg ned til dette nye flotte vannet. Haggelet var borte og solen hadde slått på stor sjarmen. Speilblankt vann, nydelige farger og noen ender som koste seg i vannkanten. Måtte faktisk stoppe å ta bilder:)
Etter foto sesionen oppdaget jeg at istede for å trykke på pause hadde jeg trykket på stopp på Endomondoen. Så det var bare å starte på nytt. Etter en kilometer slang jeg på 6 og telte 7 og slik gikk det nå. Helt til jeg var kommet til 6 og telte 12. Her var det noe som ikke stemte. Turen skulle jo bli totalt 10-11 kilometer..... Trodde jeg.
Stoppet og frem med telefonen. Jo da som jeg fryktet, hadde løpt for lang. Mye for langt. Var nesten tilbake til der jeg stoppet og tok bilder. Så det var bare å snu å håpe jeg fant veien der jeg skulle løpt opp.
Nå var også solen borte. Haggelet var tilbake, og det kom sidelengs. Etter enn liten stund traff jeg en eldre mann som også var ute å løp. Han kunne fortelle meg at om to "avkjørsler" skulle jeg komme over til Stokkavannet. Det siste han sa var; God tur videre og lykke til! Så jeg så nok like sliten og våt ut som jeg fryktet.
Fant avkjørselen min og etter hvert også kjente stier og tilslutt bilen!
Turen ble 17 kilometer med løping og to kilometer med kapp gang. Snakk om feilberegning!
Det gode er at nå vet jeg veldig godt hvor jeg skal løpe opp, til neste gang :-)
Og neste gang er førstkommende lørdag sammen med 600 andre!

Del 2 av turen

Del 1 av turen

Langs Hålandsvannet

Langs Hålandsvannet

Stokka

Stokkavannet i bakgrunnen.