lørdag 25. april 2015

Sesongen har startet.

Sesongen har plutselig startet. Var jeg klar? Nei! På ingen måte. Etter en noe miserabel høst og vinter med overtråkk og senebetennelse sier vel det meste seg selv. En måned uten løping gjør ikke akkurat underverker for løpsformen. Hverken fysisk eller i hode. Å når påsken kommer deisende rett etter at man så smått har begynt å løpe er jo heller ikke det mest ideelle. Ihvertfall ikke om man befinner seg i fjellheimen. 
Uansett sesongen starter, og man må bare henge med. 
For meg startet den i år hardt og brutalt med 1800 m utfor. Testløp til Holmenkollstafetten. Dette var de sarte bena mine aldeles ikke forberedt på. Etter  tohundre meter ville de helst stoppe. Kom meg likevel med bakken, å det på samme tid som i fjor. Sjokkert og fornøyd. To dager senere var det på ann igjen. Nå var det 600m testløp på bane. Urutinert som få startet jeg spurten alt for sent. Å holde mye igjen på denne distansen viste seg å ikke være den beste taktikken. Kom meg likevel i mål på to minutter. Æren i behold og ny erfaring tilegnet. 
Lørdag 18 var to dager etter. Helt siden i fjor hadde jeg og våre tre barn planlagt deltakelse i et lokalt løp. Morten løpene. Dette er et av de små og utrolig koselige løpene. Det er lav fachion faktor og høy bolle faktor. Løypa går inni skogen på rene teppegulvet. Mellom trær, over nedfallstrær,  opp bakker og ned bakker. Nærmere naturen kommer man ikke. I år ble det mor og de to eldste som stilte til start. Far var bortreist og minsta i gebursdagselskap. Siden jeg hadde to testløp friskt i minne i bena var strategien glassklar; betale startavgift for å støtte primusmotor bak løpet og ta turen som en god løpetur. Barna startet først og ga alt de henholdsvis 1 og 2 kilometer lange løypene. Mor heiet og det fikk være oppvarming;) Så snart de var i mål var det medaljer, godmorgen yoghurt og boller. Så mye boller de kunne klare å få i seg. Derav den svært høye bollefaktoren! Å så bar det avgårde for hu mor. Hadde på testløpene og de siste konkurransene vært i overkant nervøs før start. Mens denne lørdagen inni skogen var det ikke ei nerve å spore. Starten gitt og jeg jogget ut. Fant meg en rygg å koste meg. Da skolissen til ryggen løsnet og hun stoppet var det opp til meg. Konkurranse hode hadde nok da slått seg på. Nøt turen, men jobbet også for å holde jevn fart. Kom meg over målstreken, fikk bolle og medalje jeg også. På vei til bilen sa en venninne av meg; du var jo nummer to av damene over målstreken. Å jaggu hadde hun rett. En real boost for selvtilliten. Å det skulle trenges. 
    
Tirsdagen var det nemlig igjen klart for testløp, denne gang 1200m på bane. Egentlig en grusom distanse, men heldigvis lengre enn 600m. På startstreken var den heller nervøse utgaven av undertegnede tilstede. Det som var nytt fra sist gang var den fantastisk opplevelsen før start lørdagen. Jobbet med å få henne frem. Starten gikk og avgårde var vi. Runde en gikk greit. Runde to var den runden jeg skulle jobbe å holde farten. Det gikk greit. Runde tre var slutten. Når det var snaue 300 m igjen våknet noe i kjelleren og beina hørte på hodet. Vi ga jernet! Løp forbi løpere og akselererte helt frem og over målstreken! Tiden ble 7 sekunder raskere enn året før. Sliten og godt fornøyd når jeg kom hjem den kvelden. Nå kunne sesongen starte, og det gjorde den. Med Siddisløpet den 25 april. 

Siddisløpet er et tradisjonsrikt løp som har gått av saben siden åttitallet. Her er det meste med. Fra de som snaut kan gå til superspurterene i tet. I år hadde også arrangørene fått med selveste Ron Hill:-) Gti stilte også mann sterke! Å blant dem var altså jeg. Dagen begynte med regn og vind, ekte vestlandsvær. Etter litt hodebry og meldinger med Silje var antrekket klart. Knetights, lett ultrøye og klubb t-shirt. Musikken ble denne gangen også hjemme. Av to grunner, fare for oversvømmelse i telefon og det faktum at hode skulle hjelpe med de 8,2 kilometerne rundt Store Stokkavannet. 
Oppvarmingen ble lett jogg fra bilen og ned til vannet. For så å innta plassen i den uendelig lange do-køen. Etter et lite, men nødvendig besøk her bar det opp mot start. Fant en formidabel stor Gti blå horde å menget meg med dem. Litt snakk om løst å fast, de fleste hadde klare målsetninger som man forlegent prøvde å nedjustere. Så var det plutselig klart for å stille seg klart til start. Av erfaring stilte jeg meg overmodig langt fremme. Når så mye folk skal ut på så lite område er det bare å komme seg foran. Å der gikk starten. Klarte å holde meg på beina og kom greit avgårde. Turen rundt vannet ble som forventet. Vind på enkelte steder og ly andre steder. Hodet jobbet godt sammen med beina, og det trenger man i dette løpet. Folk løper tett og ofte ujevnt. Ingen rygger å henge på, så her må man gjøre jobben selv. Klarte å holde grei fart, fokuserte på Gti'ere lengre fremme og jaktet sakte og sikkert på dem. Hodet var konstruktivt og offensivt og beina lydige. En kilometer før mål var jeg i rygg på de jeg jaktet, å da var det bare å finne frem det siste av krefter. Økte jevnt og var forbi, opp den siste bakken og inn siste meterne opp mot gresset og mål. Å der var hun jaggu i mål i år også:-) Sliten, men fattet. Klarte til og med å stoppe klokka og fikk riktig målgangtid. Mål, alt under 35. Fasit 34:48! 
 

Så ja, sesongen er definitivt i gang selv om jeg ikke var klar. Lurer på om man egentlig blir klar noen gang? Uansett, så er det bare å hoppe i det å la det briste eller bære. 

God søndag og lykke til med sesongen videre.