Min gode løpsvennine og jeg hadde strategien for løpet klar. Vi skulle ut av alt som hete kontroll og komfortsonen. Denne dagen skulle det løpes med beina, ikke med hode! Vi stilte oss bak drømmeballongen der det sto 1:40. Vi skulle holde følge så lenge vi klarte, vi viste vi kom til å sprekke og det var meningen. Jeg er et svært systematisk og planlagt menneske når det gjelder løping. Holder meg stort sett alltid til planen, kan gjerne endre plan i siste liten, men den holdes slik den skulle. Jeg liker også å ha tingene mine med meg. Drikkestasjoner tar tid, jeg liker ikke drikken gjerne osv osv. Denne dagen lå drikkebelte hjemme. En annen ting jeg alltid har med er den søte lille ipoden min, den lå også hjemme. Faktisk lå den i løpejakken som nettopp hadde vært i vaskemaskinen, ipoden er nå død:( Så altså en plan om å gjøre alt annerledes og en plan om å gå på en real smell. Å det ble det!
Når det var gått 16 km kom smellen for meg, kilometertidene krøp over fem tallet, beina var som bly, tankene var ennå tyngre. Men jeg løp fremdeles. Klarte til og med å dra ned siste kilometertiden til godt under fem:) Kom meg over mål og holdt på å besvime og spy på en gang. En hyggelig mann som hadde løpt sammen med meg kom bort å snakket til meg, husker ikke et ord av hva han sa og ennå mindre hva jeg svarte eller om jeg svarte. 120% tom!
På vei. |